Av Hans Olav Hygen
Publisert 1. desember 2011 kl. 12:50
Gjør forskere for lite for å bli forstått av det øvrige samfunnet? (Foto: CC/Mike Behnken)
Hans Olav Hygen, seniorforsker ved Meterologisk instiutt.
For tiden pågår det en diskusjon i Forskerforum om tellekanter og belønningssystemer i den akademiske hverdag. Det er interessant å observere denne diskusjonen i lys av to artikler i Aftenpostens sfære: Mandag 7.11.2011 står kronikken «Flykter vi fra kunnskapen», og fredag 4.11.11 er det et intervju med Ben Goldacre, forfatteren av Bad Science. Det interessante med kronikken 7.11. og intervjuet 4.11. er at begge tar opp samfunnets manglende evne og vilje til å ta imot vitenskapelig informasjon – og ikke minst skille mellom god og dårlig vitenskap.
Et interessant spørsmål er hvorfor både leger og andre forskere opplever at samfunnet og forskningen ikke er på linje? Hvorfor ser vi f.eks. at 97 prosent av alle aktive klimaforskere mener at menneskeheten påvirker klimaendringene, mens det i samfunnet som helhet bare er 60 prosent som ser denne sammenhengen? I kronikken 7.11., som for øvrig bygger på en bok av Bjørn Vassnes, legges det vekt på at kultureliten ikke verdsetter kunnskap. Er det virkelig så enkelt at vi forskere kan toe våre hender og si at de andre ikke forstår oss – eller gjør vi for lite for å bli forstått? Det er i lys av dette at diskusjonen i Forskerforum står frem som interessant: Der diskuteres det i det vide og det brede om hvilke tidsskrifter som skal gi poeng, og vektleggingen mellom disse. Det som overhodet ikke trekkes frem, er verdsetting av utadrettet virksomhet. Jeg vil påstå at avstanden mellom vitenskapelige miljøer og samfunnet delvis skyldes manglende vilje i forskningsmiljøer til å kommunisere den fantastiske kunnskapen vi sitter på. Så lenge vi har en holdning i vitenskapelige miljøer som reflekterer at en utadrettet kommunikasjon sees på som en forstyrrelse og ikke en berikelse, vil kløften mellom samfunnet og forskerne vokse. Et lite skritt på veien er at en begynner å legge vekt på kommunikasjon utenfor de lukkede rom (les de vitenskapelige miljøene) når en setter opp belønningssystemer.
Nå skal ikke vi forskere ta skylden alene. Jeg mener at mediene har et delansvar. Det finnes en rekke gode enkeltjournalister med spesialfelt innen naturvitenskap, men svært ofte kommer formidlingen av kunnskap fra forskeren til et interessert publikum til kort på grunn av manglende forståelse hos journalister. Under følger et par eksempler som for meg synliggjør denne manglende forståelsen:
Jeg beskriver mengden nedbør et sted i Norge i forhold til normalen og gir følgende forklaring: «Det har kommet 150 % av normalen, dvs. 50 % mer enn normalen eller 1,5 ganger det vanlige.» Journalisten spør så: «Kan du si det på en annen måte som halvparten eller dobbelt så mye?»
Jeg leverer en graf over temperaturutviklingen i Norge for de siste hundre år, og blir bedt om å reversere temperaturaksen, slik at kaldt blir opp og varmt blir ned.
Om vi synes at gapet i kunnskap mellom forskere og samfunn er for stort, er det neste steget å se på hva vi kan gjøre. Her er jeg, som jeg var inne på over, overbevist om at flere forskere må bli aktive i samfunnsdebatten. I henhold til SSB er det i dag ca. 250 000 personer i Norge med høyere universitetsutdanning og 100 000 personer som jobber innen faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting. I samfunnsdebatten er kun en brøkdel av disse synlige, selv for de som jobber med politisk betente tema. I tillegg trenger vi journalister og redaksjoner som behandler forskning og forskningsresultater som interessant stoff, og ikke fyllstoff mellom kjendiser og fotball.
