Publisert 8. april 2013 kl. 17:04
– Vi er et annerledesland med mange store inntekter. Men vi er også sårbare. Våpenkappløpet er erstattet av et internasjonalt kunnskapskappløp, og her må Norge posisjonere seg. Tidligere var det forsvarspolitikken som var det viktigste strategiske politikkområdet, men nå er det kunnskapspolitikken. Det handler om å sørge for at landet skal prestere.
Telefonen ringer i Stortingets kantine. Henning Warloe må kommentere skjevfordelingen av kulturkroner mellom Oslo og Bergen. Den tidligere kultur- og næringsbyråden fra Bergen er ikke helt fritatt fra sitt hjemlige engasjement selv om han har tilbragt de siste fire årene i Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité. Som leder av Høyres forskningspolitiske utvalg har han det siste året jobbet med å utarbeide politikken som skal føres om partiet får regjeringsmakt til høsten.
Norge bak Norden
– Vi ønsket to ting med dette dokumentet. Det ene var å utmeisle en tydelig forskningspolitikk for Høyre. Hvis Høyre kommer i regjering er dette et viktig dokument. Det andre var at det ville være en god øvelse i forkant av forskningsmeldingen, forteller Warloe.
Et av de store spørsmålene i arbeidet med Høyres forskningspolitikk har vært det evinnelige treprosentsmålet – at det skal brukes tilsvarende tre prosent av bruttonasjonalprodukt på forskning og utvikling. Norge er i dag det eneste landet i Norden som ikke har nådd treprosentsmålet, som innebærer at staten skal stå for én prosent og det private skal stå for to. I dag har staten oppnådd 0,92 prosent og næringslivet 0,7 prosent. Under Tora Aaslands ledelse i Kunnskapsdepartementet ble tidsfristen for å oppnå målet fjernet, selv om målet ble opprettholdt. Programkomiteen i Høyre var i utgangspunktet heller ikke fristet til å gjeninnføre et klart tidspunkt for når målsettingen skal oppnås, men det mente utvalget var nødvendig.
– Vi landet på år 2030. Det er nok en del som mener det er mange år til, men det er det mest ambisiøse målet som fortsatt er realistisk å gjennomføre, sier Warloe.
– Staten må bruke mer
Han mener det er latterlig av regjeringen ikke å tidfeste målet og beskriver det «nærmest som et ikke-mål» så lenge regjeringen ikke tar stilling til når det skal oppnås. At Norge skal komme på nivå med sine nordiske naboer, er mulig mener Warloe, selv om det fører til at staten må ha en svært aktiv hånd på rattet.
– Dette krever en tredobling av næringslivets forskningsinnsats. Det er veldig mye. Men vi støtter oss til opptrappingsplanen til NHO, som sier det er mulig. Det vil kreve store grep fra statens side, som på veien vil føre til at statens andel vil overstige én prosent. Men vi ser realismen i det – skal vi øke forskningsinnsatsen kraftig, må staten ta høyde for at sitt bidrag går over én prosent.
Warloe og Høyres forskningspolitiske utvalg mener det er flere grep som må tas for å nå treprosentsmålet. En betydelig styrking av insentiver og midler til disposisjon i næringslivet, styrking av Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) og styrket skattefunnordningen inngår i tiltakspakken. Utvalget ønsker også økt stimulans til universitets- og høyskolesektoren, nye midler som øremerkes til belønning av samarbeid mellom akademia og bedrifter og økte bidrag til kommersialiseringsaktiviteter.
– Det kan ikke være umulig å få til tre prosent, men jeg tror det er umulig om vi tviholder på at det offentlige ikke skal bruke mer enn én prosent, sier Warloe.
– Svensk næringsliv forsker for 2,7 prosent av BNP, så det burde ikke være helt umulig for Norge å komme opp på, la oss si, 1,7 prosent. Et så rikt land som Norge kunne løfte næringslivets bidrag fra 0,7 prosent til 1,7 og det offentliges bidrag til 1,3 prosent, sier han.
– Kunnskapspolitikken er viktigst
I likhet med regjeringens forskningsmelding understreker utvalget behovet for å satse på de beste forskerne for å øke kvaliteten i norsk forskning. På individnivå ønsker utvalget å kutte i byråkratiet som omfavner forskningssektoren og gi forskningsmiljøene friere hender til å forske på egeninitierte prosjekter. Utvalget ønsker å tilføre ekstra ressurser til konkurransearenaene, vektlegge de beste forskningsmiljøene og satse på de som har et globalt potensiale. Ett av forslagene innebærer å dyrke frem en divisjon over de nasjonale sentrene for fremragende forskning (SFF), som skal være globale sentre. Forslaget ligger også tett opp til målsettingene om økt internasjonalisering og internasjonal rekruttering
– Norge kan profilere seg som et fyrtårn for satsing på verdensledende forskning, sier Warloe med henblikk på finanskrisen og Norges særskilte økonomiske situasjon. Likevel må han medgi at det ikke alltid er like lett å få norske politikere til å tenke stort om forskning. Lenge opplevde han at forskningspolitikken var for spesielt interesserte. Det mener han er i ferd med å snu.
– Forskningspolitikk har vært et lukket område. Hva er det politikere engasjerer seg grenseløst i? Samferdsel og helse! Det er viktig det, men kanskje ikke like avgjørende for landets fremtid. Forsknings- og kunnskapspolitikken er viktigst.
