Papirlapper og sukkerbiter. Hvordan kan utdanningsinstitusjonene bidra til sannhet og forsoning?
LUKK
Annonse
Annonse

Papirlapper og sukkerbiter. Hvordan kan utdanningsinstitusjonene bidra til sannhet og forsoning?

Av Tore Johnsen, førsteamanuensis, Kirkelig utdanningssenter nord, VID Tromsø

Publisert 6. februar 2024 kl. 11:54

Sannhets- og forsoningskommisjonen etterlyser et «kunnskapsløft» om fornorskingspolitikken og dens konsekvenser på høyskoler og universiteter. Hvor mye av dette ansvaret skal hvile på forskernes initiativ, og hvor mye er et institusjonelt ansvar? spør Tore Johnsen.

Tore Johnsen er førsteamanuensis ved VIDs fakultet for teologi og samfunnsvitenskap. Foto: VID

«Makta» og 6. februar 1981

Den 6. februar 1981 okkuperte 13 samekvinner og en 5 år gammel jente statsministerkontoret til Gro Harlem Brundtland. Kvinnene var fra Máze (Masi), samebygda som var sterkest berørt av planene om neddemmingen av Altaelva. En av kvinnene var dessuten mor til en av sultestreikerne som på dette tidspunktet var beredt til å streike seg til døde. Kanskje ville Gro lytte som kvinne og mor?

Hendelsen er sannferdig fremstilt i årets første episode av NRK-serien «Makta». Selv om TV-serien er kritisert for å ha tatt seg kunstneriske friheter, er den nevnte episoden mer preget av «sannhet» enn av «løgn og dårlig hukommelse». Regissør Elle Márjá Eira vokste opp med mange av kvinnene som naboer, og har vært opptatt av å legge seg tett på de virkelige hendelsene. Papirlapper og sukkerbiter er en slik detalj.

Statsministerens sukkerbiter blir «kringkaster»

Det var uventet at en gruppe sympatisører samlet seg på plassen ved Høyblokka 15 etasjer under statsministerens kontor. I en tid uten mobiltelefoner og digitale medier, ble kombinasjonen av papirlapper og sukkerbiter kommunikasjonsløsningen. Kvinnene skrev beskjeder på lapper, pakket dem inn i sukkerbiter fra statsministerens møtebord, og jenta var med å kaste dem ut av vinduet. Det var altså statsministerens sukker som ga tyngde nok til at beskjedene ikke ble tatt av vinden, men landet der de skulle. Og resultatet? Myndighetene hadde ikke lenger kontroll over «narrativet» om hva som skjedde der oppe i 15. etasje.

Kunnskap, makt og papirlapper fra akademia

«Kunnskap er makt» sa den britiske filosofen Francis Bacon. Det er et relevant perspektiv på samfunnsoppdraget til forsknings- og kunnskapsinstitusjonene i ethvert land, også i Norge. Hvilke «papirlapper» kaster vi så ut av vinduet? Til hvem? Hva skriver vi om? Og hvor lander de? Med andre ord: Hvordan bidrar kunnskapen vi utvikler og formidler til et bedre samfunn for alle?

1. juni i fjor leverte Sannhets- og forsoningskommisjonen sin sluttrapport til Stortinget. Rapporten er resultat av 5 års gransking av fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener, norskfinner og skogfinner i Norge – en historie som strekker seg over 150 år. Rapporten på 700 sider er kanskje ikke en «sukkerbit» for det norske storsamfunnet. Den er likevel sunt grovbrød for et samfunn som i nasjonsbyggingens navn alt for lenge nøt den behagelige søtsmaken av et monokulturelt nasjonalnarrativ.

Akademias ansvar og bidrag

Norske kunnskapsinstitusjoner bidro på ulikt vis til å produsere denne sukkerpillen, med konsekvenser opp i nåtid. Derfor utfordres norsk akademia i dag til nyorientering. I desember i fjor kom NTNU med en offisiell beklagelse til sørsamene. Bakgrunnen var følgende: Historiker Yngvar Nielsen lanserte i 1889 en tendensiøs, men innflytelsesrik teori om at sørsamene skulle være nyinnvandret sør for Namdalen. På 1970-tallet ble teorien utfordret av nye arkeologiske funn. Likevel fortsatte historikere ved NTNU, basert på selektiv kildebruk, å forsvare Nielsens «fremrykkingsteori» fram til starten på 2000-tallet. Konsekvensen var at sørsamer fortsatte å tape i norske domstoler ved konflikt med norske bønder opp til årtusenskiftet. Teorien er i dag grundig tilbakevist.

Forbindelsen mellom forskningens bidrag og negative fornorskningseffekter er ikke alltid like klar. Men norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner gir hver dag konkrete bidrag med hensyn til hvorvidt samer, kvener og skogfinner blir usynlige eller uviktige i det norske samfunns- og kunnskapsrommet.

Tar det samiske tilbake
Les om to sjøsamiske pionerer i akademia:
Tar det samiske tilbake

Kunnskapsløft om fornorskning

Sannhets- og forsoningskommisjonen peker i sine forslag til forsonende tiltak på behovet for et «kunnskapsløft» med hensyn til kunnskapsformidling om fornorskingspolitikken og dens konsekvenser i skoler, høyskoler og universiteter. Dette berører selvfølgelig også kirkelige utdanningsinstitusjoner som VID vitenskapelige høgskole der jeg selv jobber. VID ligger langt framme når det gjelder å ivareta tematikken i praktisk-kirkelig utdanning og videreutdanning ved KUN / VID Tromsø. Men om vi sammenlikner pensumlistene for master i teologi ved henholdsvis VID, Menighetsfakultetet og Teologisk fakultet, kommer VID dårligst ut. Alle har en betydelig jobb å gjøre fremover. Det gjelder både kunnskapsformidlingen i undervisningen og hvilke temaer det faktisk forskes på.

Det gledelige er at flokken av sympatisører på plassen under Høyblokka vokser, billedlig talt. Flere kollegaer på VID og andre steder tar nå eierskap til problemstillingene og ser det faglig interessante og fruktbare i å bore dypere i dem. Det rører seg i forskningsgrupper og faglige nettverk. For eksempel har kollegaer i tre av VIDs forskningsgrupper samt ved KUN tatt initiativ til konferansen «Utdanningsinstitusjoners ansvar for sannhet og forsoning» 14. februar.

Jeg sitter likevel igjen med følgende spørsmål: Hvor mye av ansvaret skal overlates til forskernes egne initiativ, med henvisning til vitenskapelig ansattes faglige selvstendighet? Og hvor mye er et institusjonelt ansvar – ved VID og andre utdanningsinstitusjoner?

Kronikken er først publisert i Aftenposten.

  • Les også: