Av Julia Loge
Publisert 5. mai 2021 kl. 13:27
«Både faglig, psykisk og økonomisk er det krevende for unge forskere å ha lange perioder med midlertidige ansettelser eller perioder med uønsket arbeidsledighet» og «Internasjonalt betegner man dette som framveksten av et forsker- eller postdoktorproletariat», skriver Kunnskapsdepartementet i «Strategi for forskerrekruttering og karriereutvikling», som ble sendt på høring i dag.
Postdoktorstillingene har blitt kritisert for å være en billig kilde til spesialisert forskningskunnskap, men som i for liten grad har bidratt til å gjøre den enkelte postdoktoren kvalifisert til å fortsette i akademias karrierestige som førsteamanuensis. Kritikken har gått på at stillingene blant annet er for lite selvstendige og ikke gir muligheter til undervisning og veiledning, som er ønskede kvalifikasjoner for å kunne søke stilling som førsteamanuensis.
Les mer:
Den nye strategien beskriver også en vanskelig karrierevei etter endt postdoktorstilling: «Mange av dem som ansettes til å utføre prosjektoppgavene som krever spisskompetanse er postdoktorer. Det er en av grunnene til at en del postdoktorer blir så faglig spesialisert at det er vanskelig for dem å få jobb i andre sektorer og derfor går fra en midlertidig kontrakt til en annen.»
Ifølge den nye strategien vil Kunnskapsdepartementet derfor gjøre forskriften enda tydeligere på at målet er å kvalifisere til førstestillinger gjennom selvstendig forskning. For å oppnå dette foreslår Kunnskapsdepartementet:
I slutten av april la interesseorganisasjonen Universitets- og høyskolerådet fram et helhetlig forslag til stillinger ved universiteter og høyskoler. De ønsker også en innstramming i postdoktorstillingen med faglig oppfølging og kompetansebygging. UHR setter minimumsgrensen på fire år, ikke tre til fire år som i regjeringens forslag til forskriftsendring.
«Stillingene bør inneholde tre år FoU-arbeid, ett år med arbeid for å utvikle undervisningskompetanse eller tilsvarende, samt noe utadrettet virksomhet eller mobilitet», står det i UHRs forslag.
I tillegg foreslår de at universitetene heller bør bruke en ny type stilling, universitetsforsker, for å gjennomføre eksterne forskningsprosjekter. Denne stillingen skal også, ifølge UHR-forslaget, plasseres mellom avlagt doktorgrad og de faste førstestillingene.
Da Aune-utvalget la fram forslag til en ny universitets- og høyskolelov i februar i fjor, var ett av forslagene å legge inn en begrensning på maks en ansettelse som postdoktor i Norge. Målet var å få bukt med mange midlertidige ansettelser i akademia og unngå stillinger som ikke kvalifiserer til fast ansettelse. Men forslaget fikk lite støtte, blant annet ble det avvist av alle universitetene som uttalte seg om det.
Da regjeringen før påske la fram endringsforslag til loven, ble spørsmålet om denne begrensningen utsatt. I rekrutteringsstrategien forkastes forslaget. Forskerforbundet er blant dem som støttet forslaget, men forbundsleder Guro Elisabeth Lind er fornøyd med arbeidet som ligger bak.
– Det aller viktigste for Forskerforbundet er at det blir en god løsning for postdoktorene. At man får til en innstramming sånn at det blir mer forutsigbart for de unge forskere, og at man forhindrer at de blir gående altfor mange perioder etter hverandre som midlertidige, med kostnader både personlig og for forskningen, kommenterer hun til Forskerforum.
Lengden på postdoktorstillingen kan bli en av diskusjonssakene framover. Ingrid Lossius Falkum, leder i Akademiet for yngre forskere, synes strategien er god, også i omtalen av postdoktorstillingen.
– Men vi mener lengden på postdoktorstillingene bør være minimum fire år.
Akademiet for Yngre Forskere har blant annet vært opptatt av at unge forskere i midlertidige stillinger enkelte steder ikke får søke som prosjektledere på utlysninger fra Forskningsrådet og EU.
– Enkelte steder legges det begrensninger på om unge forskere får søke den type finansiering, så det er bra at det står eksplisitt at unge forskere skal kunne søke. Det er viktig å få det spesifisert fra Kunnskapsdepartementet.
Men det åpner en ny problemstilling, for når en midlertidig ansatt får den type finansiering, for eksempel Forskingsrådets Unge forskertalenter eller et ERC Starting Grant, som er prestisjefylte stipend for unge forskere, så ansettes de ofte i forskerstillinger. Ifølge Falkum kan disse risikere at veien videre i akademia stenges, fordi forskere ikke underviser, og undervisning vektlegges stadig mer i ansettelse som førsteamanuensis eller professor.
– Jeg savner hele problemstillingen rundt bruken av forskerstillinger. Det går ikke strategien inn på, men det angår i høyeste grad den gruppen strategien retter seg mot. Det er synd, for der kunne vi trengt en tydelig beskjed om hvordan institusjonene skal følge dem opp. Vi risikerer at dette blir en blindvei i akademia, sier Falkum.
