Annonse
Holbergprisen 980x150
Annonse
Holbergprisen mobil

DEBATT

«Ærede representantskap»

Av Petter Aaslestad, påtroppende leder i Forskerforbundet

Publisert 23. oktober 2012

Jeg har begynt å se verden stadig mer fra et forskerforbundperspektiv - og jeg merker at verden endrer seg, sier Petter Aaslestad i talen fra forbundets representantskapsmøte.

 

Petter Aaslestad er nylig valgt til leder av Forskerforbundet fra januar 2013. Dette er hans presentasjonstale før ledervalget på Forskerforbundets representantskapsmøte 16.-17. oktober 2012.

 

Ærede representantskap,

Da Kristin Halvorsen hadde sitt første møte med sektoren som ny forskningsminister, sa hun noe sånt som at i den forsamlingen hun hadde foran seg, så var det ingen som hadde så få vekttall som henne, og at hun møtte forsamlingen med stor ydmykhet– men samtidig så mente hun å tilføre sektoren noe viktig, da hun innehadde verdifull kompetanse både som tidligere finansminister, storingsrepresentant siden 1989 etc.,  og det er fristende et øyeblikk – uten enhver sammenligning for øvrig – å se seg selv i parallell til statsråden i dette mitt første møte med denne forsamling. De aller fleste her vet nok mer om praktisk fagforeningsarbied enn det jeg gjør, men jeg har altså erfaringer som gjør at jeg ansees som egnet til å bli en god leder av Forskerforbundet. Og jeg har den fordel i forhold til statsråden – hvis vi nå holder på parallellen enda litt – at hun neppe i sin jobb får tid og mulighet til å skaffe seg flere studiepoeng. Mens jeg derimot får rikelig anledning til å utvide min kompetanse i ønsket retning: Siden jeg fikk henvendelsen om å stille til valg på forsommeren har jeg begynt å se verden stadig mer fra et forskerforbundsperspektiv – og jeg merker at verden endrer seg.

Mye av dette fikk jeg anledning til å presentere i siste nummer av Forskerforum og valgkomiteens vurdering av meg er jo vedlagt sakspapirene, og blitt gjengitt nå muntlig, så jeg skal avstå fra for mange gjentagelser herfra.

For å begynne helt overordnet: En viktig del av jobben som leder i Forskerforbundet er å få frem heterogeniteten i det landskapet vi utgjør, å få beslutningstakere, og samfunnet for øvrig, begeistret og imponert over vår virksomhet – og på sikt derigjennom få forståelse for den betydning lønns- og arbeidsvilkår har for rekrutteringen til vår sektor, som det jo også heter i Forskerforbundets lønnsstrategi. 

Som styreleder i NOKUT kjenner jeg jo faktisk til samtlige høyere utdanningsinstitusjoner og vet noe om hvor skoen trykker.

Som leder trenger man den kunnskapen som direkte møter med enkeltmedlemmer innebærer.  Jeg ser veldig frem til å komme i kontakt med de ulike 266 lokallagene rundt om i hele landet. Som styreleder i NOKUT kjenner jeg jo faktisk til samtlige høyere utdanningsinstitusjoner og vet noe om hvor skoen trykker, på ulike steder ved de ulike institusjonene og jeg håper denne kontekstkunnskapen – i møtet med lokallagene – kan bidra til å knytte sammen vårt overordnede samfunns- og sektorperspektiv med erfaringene fra enkeltmedlemmene

Dette trigger også – jeg må få lov å si det – litteraturviteren i meg; den beste litteraturen er jo den hvor enkeltindividet fremstår som tydelig enkeltindivid og samtidig som bærer av det omkringliggende samfunnet. En journalist i et intervju med meg lagde en ingress hvor det ble sagt noe sånt som at jeg, som ekspert på fortellerteori, nå, med representantskapets tillit, er klar til å fronte den viktige fortellingen om kunnskapens betydning i samfunnet. Og jeg må innrømme at jeg likte den journalistiske tilnærmingen.

I min tid som dekan ved det humanistiske fakultetet ved NTNU var jeg imponert over den klokskap og profesjonalitet som lokallaget utviste, i de tilfeller der vi hadde konfliktsituasjoner mellom ledelse og enkeltansatte. Jeg vil være opptatt av hvordan lokallagene kan styrke sin rolle som pådriver i lønnsdannelsen og samtidig ivareta den viktige rollen som mediator mellom enkeltmedlemmer og institusjonsledelsen, og derigjennom bidra til å videreutvikle kunnskapssamfunnet.

Og apropos lokallag; jeg møtte her forelden – for første gang – Gunnar Jordfald, lederen i Forskningsinstituttenes Fellesarena; han uttrykte glede over det gode samarbeid som nå er kommet i stand mellom hans organisasjon og Forskerforbundet.  Og jeg ser viktigheten av at vi styrker den dialogen. Og neida – jeg har ikke glemt at det finnes utallige lokallag rundt om ved museer, biblioteker, helseforetak og rundt om på ulike nivåer i forvaltningen – og jeg ser frem til å få tak i hvordan de ser på sin virksomhet og sin plass i Forskerforbundet.

Mange er utålmodige og vil ha raske svar på komplekse spørsmål.

Jeg har studert den utsendte rapporten om rikets tilstand og forslag til arbeidsprogram og er ivrig etter nå å komme i gang. Jeg har i senere tid fått svært mange direkte henvendelser om forventninger til vårt videre arbeid. Mange er utålmodige og vil ha raske svar på komplekse spørsmål, men det er selvsagt vesentlig at prinsipielle uttalelser fra ledernivået er godt forankret i styret for øvrig. Jeg vil nok en gang understreke betydningen av at representantskapet setter sammen et styre som favner bredden i organisasjonen.

 I orienteringen om arbeidet med den lønnspolitiske strategien, så merker jeg meg de ambisiøse målene om å lukke lønnsgapet til sammenlignbare stillinger i offentlig sektor og å redusere lønnsgapet til privat sektor. Dette er ikke gjort over natten! Som det sies om Jan Hongslo i valgkomiteens innstilling: Med solid fartstid i Forskerforbundet, så vet han at det kreves lang tid og stor tålmodighet før endring skjer. «Dette er viktig å skjønne for ikke å gi opp før kravene blir innfridd», sier han – og det er en formulering jeg kan slutte meg til. Selv liker jeg godt å arbeide etter langsiktige strategier; at aksjonen skal vare helt til 2016, ser jeg både som betryggende men også utfordrende. Virkemidlene i strategien for bedre lønn knyttes dels til det ordinære lønnspolitiske arbeidet gjennom tariffavtaler og lovverk – og dels gjennom mer ekstraordinære virkemidler hvor hjernekraftverk er det kanskje viktigste. Den har, som vi har hørt, et langsiktig, ambisiøst samfunnspolitisk perspektiv, som jeg ser veldig frem til å videreutvikle. Her er jeg glad for den erfaringen jeg har både for eksempel med å bygge opp nasjonal strategi for humanistisk forskning, og i Forskningsrådet både å initiere og gjennomføre større prosjekter. Vi må også se om vår organisasjon er hensiktsmessig tilpasset en slik overordnet langsiktig satsning. På kort sikt må dessuten leder og generalsekretær følge nøye med på «Holden 3»-utvalgets arbeid, forstod jeg av avtroppende leders innlegg tidligere i dag.

Bjarne Hodne har lagt vekt på viktigheten av styrkede politiske nettverk og jeg gjør gjerne hans ord fra Forskerforum nr. 7 til mine: «En utbygd organisasjon som styrker sin rolle som politisk aktør, vil bedre Forskerforbundets gjennomføringsevne og derved muligheten til å nå de målene som representantskapet fastsetter.» Gjennomføringsevnen er med andre ord knyttet opp mot evnen til å fremstå som politisk aktør. Jeg har, gjennom ulike tillitsverv, opparbeidet et meget bredt kontaktnett i sektoren, nasjonalt og internasjonalt, og jeg har lang erfaring fra møter med administrativ og politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet og med forvaltningen ellers. I kommende år vil det blant annet være av betydning å få viktige tiltak inn i en regjeringsplattform – og det på en slik måte at virkningen etterspores blant Forskerforbundets medlemmer.

En kjerneoppgave for Forskerforbundet er å fremme det enkelte medlemmets interesser som arbeidstaker.

En kjerneoppgave for Forskerforbundet er å fremme det enkelte medlemmets interesser som arbeidstaker. Det tror jeg vi alle føler som en slags ryggmargrefleks. Personlig har jeg alltid følt meg trygg på at Forskerforbundet har ivaretatt mine interesser på best mulig måte, og at det ville være hjelp å få om det skulle floke seg til for meg. Da mitt eget lokallag bad meg om å stille som lederkandidat, ble jeg nødt til å foreta en grundig gjennomtenkning.  Det er et stort ansvar å påta seg og det innebærer en veldig omlegging av egen virksomhet. Og jeg har altså kommet frem til at jeg i de tre neste årene svært gjerne vil bruke min kompetanse og arbeidskraft i Forskerforbundets tjeneste. Og så er det da opp til den videre behandling i representantskapet.  Takk for oppmerksomheten!