Tellingens tidsalder
LUKK

DEBATT

Tellingens tidsalder

Av Hilde Larsen Damsgaard

Publisert 4. desember 2013

Vi snakker om utdanning i kvantitetens språkdrakt og mye sjeldnere om kvalitet i utdanning, mener Hilde Larsen Damsgaard.

tellingens-tidsalder


Hilde Larsen Damsgaard, dosent, Høgskolen i Telemark.

Fakta

Lars Laird Iversen
Uenighetsfellesskap. Blikk på demokratisk samhandling
Universitetsforlaget, 2014
174 sider
Veil. pris 259,-

Utdanningskvalitet: Som ansatt i høgskolesystemet erfarer jeg stadig følgende: Når kvalitet i utdanning er på dagsordenen, er det tall som er i fokus. Vi er opptatt av hvor mange studenter som søker studiene våre, hvor mange som slutter, og hvor mange som fullfører til normert tid. Vi snakker om studiepoengproduksjon og gjennomstrømmingsprosent. Vi gjør deltid om til heltidsekvivalenter og er fornøyde når vi når måltallene og enda mer fornøyde når vi produserer flere studiepoeng enn det vi har budsjettert med. Vi snakker om utdanning i kvantitetens språkdrakt og mye sjeldnere om kvalitet i utdanning.

Når vi snakker om forskning, snakker vi også ofte om tall. Vi er opptatt av hvor mange publikasjonspoeng vi har totalt, hvor mange publikasjonspoeng vi har per faglig ansatt, og hvor mange artikler som er publisert på nivå 1 og nivå 2. Vi snakker nesten ikke om forskningens kvalitet og innhold. Vi er opptatt av antall ansatte som må førstekvalifiseres, enten gjennom førstelektorløp eller selvfølgelig helst gjennom doktorgrader. Selvfølgelig er vi også opptatt av forskningsbasert utdanning og av såkalt praksisnær forskning. Det er vi programforpliktet til. Men først og fremst er vi opptatt av tall og av å ha tellekantene i orden.

Annonse
Vi er opptatt av hvor lite undervisning vi kan klare oss med.

Jeg jobber på en høgskole som utdanner profesjonsutøvere. Vi skal bidra til kvalifiserings- og danningsprosesser for studenter som skal jobbe med barn og unge eller voksne mennesker som trenger hjelp og støtte av ulikt slag. Studenter som i praksis har ansvar for å realisere velferdsstatens ambisiøse prosjekt, og som trenger en utdanning som gir dem all den ballast de kan få for å møte et krevende arbeidsfelt. I slike utdanninger lærer studentene at imøtekommenhet, anerkjennelse, relasjon, tilstedeværelse og tett oppfølging er grunnleggende, og mestring og mulighetsjakt bærende, elementer. Paradoksalt nok driver vi utdanninger der det blir vanskeligere og vanskeligere å leve som vi lærer. I tallenes verden er det mer interessant å vite hvor mange og hvor mye enn hvor godt. Det er mer interessant å produsere det som kan telles, enn å være til stede i og investere i studentenes læringsprosesser. Danningen står i fare for å forsvinne i all tellingen. Menneskemøtene mellom ansatte og studenter trues i kvantitetens verden. Det blir stadig vanskeligere å prioritere tett oppfølging av studentene og tilrettelegging for læring slik at studenter får hjelp til å mestre de utfordringene studiene og praksisfeltet byr på. Vi snakker heller om hvordan vi kan drive mer effektiv undervisning slik at vi kan få mer tid til å forske. Til og med gjerne på betydningen av de menneskemøtene vi ikke har tid til å være i, eller på den nødvendige anerkjennelsen vi ikke klarer å gi studentene, fordi de bare blir en i mengden. Vi er opptatt av hvor lite undervisning vi kan klare oss med. Vi lever fortsatt som om undervisning og veiledning er en belastning og forskning en frihet. Kanskje som et resultat av at det som anerkjennes, telles og regnes med i vårt system, er det som publiseres. Eller at det som er meritterende for de ansatte, er det som står på trykk i de «riktige» tidsskriftene.

Vi snakker med studentene om hvor viktig det er at de som mottar velferdsstatens tjenester, er aktører og ikke bare brikker. Samtidig er vi på mange måter selv brikker i et system som er opptatt av å telle, måle og veie. Ikke sånn å forstå at det ikke er viktig med hvor mange og hvor mye. Og ikke sånn å forstå at forskningspublisering er uviktig. Det er viktig med forskning som skaper ny kunnskap og kan bidra til endring. Det er viktig at mange studenter gjennomfører studiene, men like viktig er det å diskutere hva i utdanningene som kan føre til at studentene slutter, hva som skal til i utdanningene for at studentene skal mestre, lære og dannes, og hva som skal til for at de skal føle seg sett og møtt, slik at de får erfaring med den profesjonelle imøtekommenheten de selv skal praktisere.

I kvalitetsreformens tid er fortsatt ikke kvalitet det dominerende i vår verden. Og når kvalitet er på dagsordenen, blir den transformert til tall. Kanskje det er på tide at vi som erfarer tallveldet i hverdagen, i større grad begynner å ta til motmæle, og at vi blir aktive aktører i diskusjonen om hva som fremmer og hemmer kvalitet i høyere utdanning. Svaret ligger garantert ikke bare i ryddige tellekanter.