Internasjonalisering har på mange måter beriket våre fag, skriver Vigdis Ystad, som mener lederen i Forskerforbundet har misforstått henne.

Internasjonalisering: I augustnummeret av Forskerforum (nr. 7/2017, s. 43) har Petter Aaslestad, lederen i Forskerforbundet, et innspill med tittelen «Utlending og utlending, fru Blom», der han tillegger undertegnede den oppfatning at «internasjonalisering forringer det akademiske nivået i Norge. Intet mindre.». Hvis jeg hadde ment noe slikt, ville det sannelig ha vært ille. Men verken i det avisintervjuet han sikter til, eller i den Dagsnytt atten-sendingen jeg deretter ble invitert til å delta i, har jeg uttalt noe så uklokt. Tvert imot hevdet jeg at internasjonalisering på mange måter har beriket og styrket våre fag, ikke minst Ibsen-forskningen, som jeg selv er en representant for. Det var noe helt annet jeg var bekymret for, og det overrasker meg at Aaslestad ikke har oppfattet dette og tar kildekritikk så lite alvorlig før han uttaler seg.

Mine betenkeligheter gjelder de konsekvensene det kan få for kvaliteten innen slike fagområder som norsk språk og litteratur dersom et flertall av det akademiske personalet i disse forsknings- og undervisningsfagene ikke er tilstrekkelig fortrolige med den språklige, historiske og kulturhistoriske konteksten som ethvert forskningsobjekt her er del av. Selvsagt finnes det også områder og angrepsmåter som ikke er avhengige av slik kunnskap, noe Aaslestad og jeg åpenbart er helt enige om. Men det jeg uttalte meg om, var de følger mangelen på slik kompetanse hos et flertall av forskerne uvegerlig vil få for de nevnte vitenskapsfagene. I neste omgang vil konsekvensene av slike problemer kunne forplantes ned i skolen og berøre formidlingen av norsk språk og kultur.

Ordbok er ikke nok

De fleste utenlandske forskere vil nok ha vansker med å oppnå en adekvat beherskelse av norsk språklig og kontekstuell betydningsrikdom ved å gå på et toårig språkkurs, slik Aaslestad mener er tilstrekkelig. Å kunne bruke en ordbok er ikke nok, her gjelder helt andre kvalitetskrav. Aaslestad hevder på generelt grunnlag at «utlendingsbegrepet […] i akademia er en lite meningsbærende kategori». For enkelte fags vedkommende vil jeg hevde det motsatte: Å tro at for eksempel en engelskspråklig forsker, eller en forsker fra et tredje land, og med et tredje morsmål som utgangspunkt, kan arbeide med Ibsens dramatikk via engelske oversettelser, uten at vedkommende går glipp av den fulle meningsrikdommen og de fineste språklige valørene i Ibsens originaltekster, er uttrykk for manglende realisme – eller kanskje man skulle si et utslag av hybris?

Overskriften på Aaslestads kritiske betraktninger er i og for seg en god illustrasjon av det vi her taler om. For hvem er fru Blom? Det sier han ikke. Noen av oss vet likevel at hun med fornavnet Helene opptrer i Axel Brinchmanns lystspill Karusell (1940). Når hennes ektemann og hennes lege slår seg sammen og blir enige om å gi henne hormonsprøyter for å øke livslysten og livligheten hennes, gjennomskuer hun planene. Overfor legen foreslår hun derfor å ta med seg piller hjem, og i stedet bruke dem der. Det er da legen svarer: «Piller og piller, fru Blom.» Situasjonen og handlingsalternativene er altså ifølge denne doktor Holm helt andre enn fruen tror, og det er vel også noe i den retning Aaslestad prøver å si ved sin karakteristikk av undertegnedes oppfatninger.

Fru Blom har rett

Men da tar han ikke med i betraktning at både dramaskikkelsen Helene Blom og det særnorske språklige idiomet «fru Blom» som dette skuespillet er opphavet til, hører hjemme i en større kontekstuell sammenheng. Ser man det, endres meningen. Brinchmanns lystspill henspiller i rikt mon på Ibsens skuespill Gengangere, både scenografisk og i en rekke enkeltstående opptrinn. Og det er ikke bare fornavnet fru Blom deler med Ibsens heltinne Helene Alving. I likhet med sin forgjengerske står hun også midt i en dramakonflikt der motsetningen mellom overflatisk livsglede og etisk alvor er en underliggende drivkraft. Kanskje burde det være unødvendig å si at både den «livsvisdommen» hennes nytelsessyke ektemann Jean Blom representerer, og den eksperimentviljen hennes lege legger for dagen, blir grundig avskrevet i løpet av handlingen. Tilbake står Helene Bloms innsikt som stykkets sannhet. Det er med andre ord fru Blom som har rett. Men det finner man ingen ting om i den bokmålsordboken som Petter Aaslestad, med sin litteraturvitenskapelige bakgrunn, så flittig har benyttet seg av.