En studie på kveiter blir ukritisk fremhevet og videreformidlet til støtte for på fang-og-slipp, skriver Dyrevernalliansen.

 

lybaek-susanna
Susanna Lybæk, zoolog og vitenskapelig rådgiver i Dyrevernalliansen.

I en nyhetsartikkel på nrk.no og et innlegg på forskning.no kunne vi nylig lese at kveiter tåler å bli fisket og sluppet fri igjen, såkalt fang-og-slipp. Det vi ikke kunne lese, var at den bakenforliggende studien bestod av ekstremt få dyr, utstyr som feilet og høy usikkerhet.

LES OGSÅ: Havforskningsinstituttet svarer på Dyrevernalliansens anklager.

Vitenskapelige studier er ikke alltid feilfrie, og mangelfulle beskrivelser eller metodiske feil kan dukke opp. Norecopa har laget en god oversikt over feil som vekker spesiell bekymring ved gjennomføring og publisering av studier som involverer dyreforsøk. Noen ganger betyr feilene villedende konklusjoner. Andre ganger betyr det sløsing med forskningsmidler. I verste fall kan forskningsfeil gå på bekostning av liv og helse.

Spesielt krav om samfunnsnytte

Ved dyreforsøk har forskeren et spesielt ansvar for å sikre at studien er av særlig samfunnsnytte. Ved planlegging og gjennomføring av studien, må alltid nytteverdien veies opp mot bruken av dyr.

Kveitestudien som ligger bak sensasjonoppslagene, bestod av en gruppe på elleve dyr og ingen kontrollgruppe. Dette forteller lite om virkeligheten, og er forskning på sitt aller svakeste. Slike dyreforsøk er skammelig lek med dyreliv. Her oppnås ingenting, men fiskene betaler likevel prisen.

Grunnet feil på utstyret, har disse elleve kveitene i tillegg gitt veldig lite informasjon. Opptil 18% av dyrene døde i løpet av tiden de ble fulgt, og forskerne har i tillegg lite informasjon om en kveite som kun ble fulgt i tre dager. Likevel skrytes det av ”høy overlevelse”.

Studien gir også minimalt med informasjon relevant for reguleringsstyrt fang-og-slipp, det vil si når fiskere slipper ut fisk som er under et bestemt minstemål. Minstemålet for kveite er 80 cm, altså kun to tredjedeler så lange som kveitene i forsøket. Kveitene i forsøket hadde langt bedre mulighet til å klare seg enn dem som etter regelverket må slippes ut igjen. Studien dreier seg altså nærmest utelukkende om fang-og-slipp for rekreasjonens del.

Forsøk som antyder at fisk føler smerte blir avfeid med intrikate bortforklaringer.

Forskerne har kun sett på overlevelse. Forsøket kan altså ikke brukes til å undersøke fang-og-slipp i et dyreetisk perspektiv, kun – i beste fall – om metoden er skadelig for forvaltningen. Stress og lidelse er ikke undersøkt eller vurdert.

Dessverre blir slike studier gjerne hyllet som bevis for at fang-og-slipp gir akseptabel dyrevelferd. En fisk kan imidlertid lide mye før den dør, og både sår og håndtering kan åpne for å slippe inn infeksjoner.

Samme forsker har tidligere publisert en liknende artikkel med tilsvarende metodiske svakheter, også den hyllet i media som et svar på problematikken rundt fang og slipp.

Del av et større, gjennomgående problem

Forsøket blir ukritisk fremhevet og videreformidlet av forskerne selv, forskningsinstitusjonen og av media, til støtte for fang-og-slipp. Samtidig ser vi at forsøk som antyder at fisk føler smerte blir avfeid med intrikate bortforklaringer som ikke ville bli tatt seriøst dersom det var snakk om pattedyr.

Bevisbyrden som utløser en kritisk holdning til dyrs lidelser hos forskere er oppsiktsvekkende ofte betydelig høyere enn bevisbyrden som skal til for å godta nedsatt velferd hos dyr. Til tross for at norsk miljø- og dyrevernlovgivning legger føre vár-prinsippet til grunn, ser vi at tvilen ofte kommer næringsinteressene til gode.

Næringsinteresser skal selvsagt legges i vektskålen, sammen med mange andre hensyn, når myndigheter og politikere tar stilling til dyrevernsaker. Problemet oppstår når forskere trekker konklusjoner i næringsinteressenes favør, uten støtte i datagrunnlaget.

Muligens skyldes dette at forskning er blitt for nær knyttet til forretning. Eller kanskje er det uvant for forskere å være uhildet når det kommer til fiskens status i forhold til andre dyr. Til tross for at fisk har krav på samme beskyttelse etter dyrevelferdsloven.

Det at media sensasjonaliserer forskningsfunn er ikke noe nytt. Men her har både forskerne selv – og forskningsinstitusjonene bak – et ansvar for å sikre at funnene blir formidlet med de begrensningene studien gir.

Mer robust forskning og forskningsformidling vil bety mindre sløsing med midler, tid og forsøksdyr. Det vil være en fordel for forskerne og samfunnet forøvrig – ikke bare dyrene. Vi i Dyrevernalliansen håper å se at norske forskere er sitt ansvar bevisst under planlegging, gjennomføring, publisering og formidling av sitt arbeid.

 

LES OGSÅ:

Selektiv og forutinntatt argumentasjon fra Dyrevernalliansen