Interessante historier om kvinneliv, gjennom blod og melk, bidrar til frigjøring fra uvitenhet og mystikk.
blodig-interessant

Fakta

 

Hilde Bondevik og Anne Kveim Lie (red.)
Rødt og hvitt. Om blod og melk i fortid og samtid
Unipub, 2012
260 sider
Veil. pris: kr 298

 

Kvinnelige væsker, væsker fra kvinner: blod og melk. Så hverdagslig for svært mange av oss, og likevel så lite omtalt utover helse- og hygieneråd. Boka Rødt og hvitt gjør noe med det, og jeg anbefaler alle å bruke denne muligheten til å utvide sine kunnskaper. Jeg kan love at det er mye interessant å finne. Rødt og hvitt er en tverrfaglig artikkelsamling, redigert av idéhistoriker Hilde Bondevik og lege Anne Kveim Lie. Bidragsyterne er humanister, samfunnsvitere og medisinfaglige i skjønn forening. Ikke uventet, antakelig, er det kjønnsforskere som står bak. Den er jo et kroneksempel på feministisk forskning, idet den henter frem et typisk kvinnetema og ser på det fra nye innfallsvinkler, gjerne med den konsekvens at det frigjøres fra de lag på lag med uvitenhet og mystikk som omgir det. Den er også kroneksempel på feministisk forskning idet den fremhever væskene som noe mer enn et kroppens og dermed biologiens produkt; og gjør det diskursive til et viktig poeng.

Ifølge Hjernevask-debatten lider kjønnsforskere av en fornekting av natur, kropp, biologi, og i stedet reduserer de alt til kultur. Det er utvilsomt at melk og blod er produkter av natur. Samtidig er disse naturproduktene noe kvinner må håndtere, og enhver håndtering foregår innenfor et sosialt rom bestemt av ulike normer og verdier, kort sagt: knytter an til et meningsnivå. I innledningskapittelet i boka går forfatterne eksplisitt inn på Hjernevask-debatten, og påstanden der er at natur og kultur som et motsetningspar er et uinteressant foretagende. Det er både-og som gjelder. I tillegg stilles det et lenge etterlengtet spørsmål: «Men hvorfor etterspørres det langt sjeldnere humanvitenskapelig og samfunnsvitenskapelig kompetanse hos naturvitere og medisinere?»

Endelig kan kalashakvinnene i Pakistan få tid til å brodere, synge, danse og røyke under oppholdene i menstruasjonshuset.

Fordi ethvert fenomen alltid befinner seg innenfor en meningssammenheng, kan vi ikke alltid regne med klare og entydige definisjoner. Hva er menstruasjon? Hvis vi følger boka, får vi et mangfold til svar. Menstruasjon er hellig og helsebringende, lærer vi om i et eksempel fra Sør-Asia. Helsebringende har den også vært i vår historie, fordi den regulerer væskebalansen. Kuriøst nok blir også menn innblandet her: Ifølge denne teorien, 1800-tallets humoralpatologi, hadde også menn menstruasjon. Eller menstruasjonen er patologisk, «en konstant tilbakevendende svakhet og utmattelse». Er den ikke også skammelig? I hvert fall om håndteringen feiler og den etterlater en flekk bakpå buksa. Implikasjoner følger selvsagt med teoriene, med hensyn til synet på kvinner og hva de kan og ikke kan. For eksempel kan de ikke bli dommere, leser vi. Men de kan få seg et deilig avbrudd fra hverdagens slit, i hvert fall kan kalashakvinnene i Pakistan endelig få tid til å brodere, synge, danse og røyke under oppholdene i menstruasjonshuset.

I Norge i dag er amming uløselig knyttet til idealer om den gode mor.

Når vi kommer til melken, kvinnemelken som det en gang så fint het, så dreier håndteringen seg ikke lenger bare om et kvinnesubjekt, men også om barnet. Å være kropp her er å være to. I Norge i dag er amming uløselig knyttet til idealer om den gode mor. Det er altså en god del som står på spill, og på bakgrunn av presset som ligger i kjølvannet av den norske ammepolitikken, vil man kunne spørre om amming kanskje ikke bare er en gave. Er kvinnen tynget av sin kropp/natur eller gitt muligheten til unike erfaringer med det å være to – og her kan vi blant annet hente fram den lystfylte amming som overklassen på 1700-tallet snakket om. Heller ikke når det gjelder amming, er det mye entydighet å finne. Leger har vært for og de har vært imot, avhengig av hvor begrunnelsen ligger (helse for barnet, helse for mor eller kroppsidealer i forbindelse med kvinnens sarthet og åndelighet). Store utfordringer står de overfor i eksempelet fra Malawi med HIV-rammede mødre. Tar hjelpen man her ønsker å gi, ikke hensyn til kulturelle forestillinger om blant annet den ærbare kvinne, vil den gjerne slå feil. Praksis har alltid med en meningssammenheng å gjøre, og slik får vi nok en gang slått fast: både natur og kultur.

Gjennom temaene blod og melk får vi fortellinger om kvinneliv. Og det er interessant. Med opphav i kropp brer det seg ut et mangfold av fortellinger. Også det er interessant. Noe å reflektere over. Men hva med den andre kroppen, det vil si mannen? I Rødt og hvitt er nemlig alle bidragsyterne kvinner. Selvsagt? Vel, i tråd med et annet kjennetegn ved feministisk forskning, nemlig påstanden om at forskersubjektet aldri er nøytralt, men alltid bringer noe inn, vil en mannlig forsker nødvendigvis, gitt naturens beskaffenhet, ha andre erfaringer å lese tematikken ut fra. Vi får håpe det kommer i neste bok.