Definitivt boka å gå den kalde tida i møte med.
essayet-som-livsholdning

Fakta

Arne Melberg
Essayet. Utvalg og introduksjon ved Arne Melberg
Universitetsforlaget, 2013
480 sider
Veil. pris: kr 499

«Ikke noe menneskelig er essayisten fremmed», skriver litteraturprofessor Arne Melberg i sin nye bok. Dette fører til holdninger som vi kan gjenkjenne i essayet: perspektivisme, tvisyn, en både-og-holdning. Og ofte en stil: flanerende, assosiativ, utprøvende. Jeg får lyst til å følge opp: Ikke noe essayistisk er Arne Melberg fremmed. Dette sier jeg ikke bare fordi boka fremstår som et resultat av et langt og velpleid kjennskap til essaytradisjonen, eller fordi forfatteren er ubeskjeden nok til å kalle sin bok Essayet, men også fordi det å lese denne boka, på grunn av måten den er bygd opp på, kan ses på som en happening – du tar del i det essayistiske selv.

Hva er et essay? I innledningen får vi en akademisk inngang til spørsmålet, med punkter og korte presentasjoner av teori. Dette er en vanlig form for formidling, som ofte leder til overflatisk kunnskap og oppramsende forståelse. Hva med å gå i lære? Kan kunnskapen bli dypere med en kombinasjon av teori og praksis?

Hoveddelen av boka består av et utvalg tekster av essayister, eller en gjeng fantastiske læremestre. Det begynner med Montaigne, opphavsmannen. Her settes formen, og en del sentrale temaer: ensomhet, forgjengelighet, «tiden det tar å dø». Nestemann er Bacon. Der Montaigne beveget til eksistensiell essayistikk, utgår det en annen tradisjon fra Bacon, den aforistiske og begrepsorienterte. En tredje tradisjon, den samtidskåserende, dannes med Addison, som vi gjenfinner hos Woolf, og hos henne finner vi også en fremhevelse av leseren og litteraturkritikk. Den kritiske stilen innledes ved Kierkegaard (ja, han er essayist, ifølge Melberg, både han og Nietzsche og de Sévigné, da de alle kjennetegnes ved en essayistisk profil, for eksempel ved at de tematiserer det å være til i tiden), mens kunstkritikken kommer først med Greenberg. Adorno skriver essay om essayet, og Sontag får det siste ordet fordi hun med fremveksten av underholdningskulturen og Internett kanskje er den siste intellektuelle, den siste essayist. Dette var noen av de utvalgte.

Etter hvert som du får vite mer, går du til tekstene med forventning.

Foran hvert essay har Melberg skrevet en presentasjon på fire sider. Den er ikke bare en innledning til forfatter og tekst, men et innspill til presentasjonen av selve essay-sjangeren. Det gjør ingenting at det blir gjentakelser, det gjør deg bare tryggere, og uansett inngår de i en rytme. Teori og praksis: Etter hvert som du får vite mer, går du til tekstene med forventning; nå skal du se om du gjenkjenner Melbergs anføringer. Samtidig skjer det at du lar deg rive med av tekstens bevegelser – en vekselvirkning mellom å være skjerpet og å gi seg hen. Hengivelsen skyldes essayets karakter: Det har temaer som angår noe allmennmenneskelig, bygger på erfaringen, utgår fra det personlige, handler om her og nå, er tankevandrende og i dialog med tanker og tenkere. Skrivestilen er en del av saken, stemmen teller.

Med denne spredte og gjentakende stilen, der nye momenter stadig legges til (et annet kjennetegn, essayet avsluttes egentlig aldri), blir vi gjennom Melbergs bok oppøvd i det essayistiske. Nå er det overalt, både som tema og form. Og mer skal det bli.

Bokas hoveddel består av to seksjoner, eller et hovedrom og et tilstøtende rom. Melberg har invitert til gjestebud, og i hovedrommet finner vi de celebre gjestene som kan fortelle essayets historie, vise dets livskraft og varianter. I det tilstøtende rommet sitter skandinavene. De er med for å vise noen nasjonale tradisjoner. Siste delen består av fire essayer skrevet av Melberg. Essayer om essayet. Nå er vi ved nachspielet og det siste nivået i læringen.

Gjestene har gått, men vi som leser, blir stadig minnet på dem. En essayist siterer og er i dialog med andre. Argumenterer, sammenligner og assosierer.

Melberg skriver om seg selv og essayistene om hverandre. Slik blir han selv en del av tradisjonen. Hans egne små ting, som å gå i skogen, lese, sitte ved pc-en, ses i sammenheng med Montaigne, Arendt, Barthes. Han skriver om vekslingen mellom passivitet og aktivitet og om å eldes – han er blitt pensjonist. Han flanerer, vennlig. Men er han en ekte essayist? Han benekter det selv, men nå kan vi lesere ta del. Nei, han vil ikke tanken om at alt er forgjengelig, vil ikke minnes, er ingen melankoliker. Vi får kjennetegnene på ny. Formen bekreftes også. Det er noe forsiktig utprøvende her. Og dette er happeningen: Leserne tar del i en prosess hvor det utprøvende får ny mening. Det er prøvende om seg selv – kan jeg, skal jeg åpne denne døra, at alt er forgjengelig, at jeg skal dø, døra inn til den eksistensielle essayistiske livsholdning? Leseren kommer enda nærmere det essayistiske – pedagogen har gjort jobben sin. Kanskje er det en essayist som nå vil overta? Er vi blitt med på fødselen til en ekte essayist, tross nye tider, nye medier? Boka avsluttes i hvert fall slik: «Fortsettelse følger!»