Det behøves mer hjernekraft og dermed mer penger i bearbeidelsen og tolkningen av forskningsresultater.
mangler-penger-til-ferdigstillelse

Egil Gjessing, professor emeritus

Fakta

Lars Laird Iversen
Uenighetsfellesskap. Blikk på demokratisk samhandling
Universitetsforlaget, 2014
174 sider
Veil. pris 259,-

50 år i forskning gir et grunnlag for noen kritiske betraktninger. I arkivene i de mange forskningsinstitusjonene omkring i landet finnes rapporter med verdifulle resultater, unike resultater som ikke er bearbeidet og utnyttet så godt som mulig. Ansvarlig forsker har kanskje ikke forutsetningene eller muligheter. Hovedansvaret for dette tilhører den lokale eller nasjonale faglige politiske elite.

Hverdagen til våre heseblesende forskere, både ved undervisningsinstitusjonene og ved oppdragsinstitusjonene, er preget av tidsmangel. Som regel er også penger en mangelvare. Dersom man dertil er litt «lat» i hodet, og dersom man bedømmes av «systemet» etter antallet publikasjoner, er det kanskje ikke så underlig at de fleste av oss renonserer på den faglige kvalitet. Det kan være strevsomt å måtte tenke en tanke helt til endes. Særlig er vel dette en realitet etter uforutsette hendelser eller når både tiden eller pengene er oppbrukt.

Våre sjefer er vanligvis og rimeligvis ikke faglig kompetente til å etterlyse en bedre utnyttelse av datagrunnlaget som er fremskaffet. Som regel er ikke diskusjon og konklusjon fyllestgjørende. Tidsskriftets redaktør vil heller ikke oppfatte dette som sin oppgave. Oppdragsgiveren (sjefen) kan ofte kun styre prosjektets fremdrift ved å sammenligne pengebruken med budsjettet. Når pengene er oppbrukt, er videre aktiviteter vanskelig tenkbart. Erfaringsmessig oppfatter oppdragsgiver sjelden den faglige problemstillingen ved å bearbeide den innsamlede informasjon på en enda mer intelligent måte.

På en bønn om ytterligere økonomisk støtte for nettopp dette har Norges forskningsråd en standard respons: «Dette burde vært tenkt på da man planla prosjektet, NFR har ikke den slags penger.» Er dette en policy som fortjener oppmerksomhet? Er dette et misbruk av ressurser? Er dette et tema for Riksrevisjonen? Pengene er brukt, resultatene er ikke tilstrekkelig avklarende. Dog foreligger en rapport i institusjonens arkiver.

Et tverrfaglig norsk-initiert forskningsprosjekt, «Typing of NOM», omhandlet naturlig organisk materiale i vann, den gulbrune fargen som vi er godt kjent med her landet. Resultatene fra dette prosjektet ble publisert i «Special Issue» av et internasjonalt tidsskrift. En ganske omfattende rapport med 18 enkeltbidrag fra 17 forskjellige forskningsinstitusjoner foreligger. Ti forskjellige land i Europa og Nord Amerika var involvert. NOM/humus er en substans som finnes i nesten alt overflatevann i verden. Dette naturstoffet som er dannet i nedbørfeltet, påvirker alle kjemiske og biologiske i prosesser i vann. Vår forsknings-hypotese er at den hydroøkologiske betydning av NOM/humus kan sammenlignes med betydning av blod. Blod, er individuelt forskjellig, men kan deles inn i typer. Derfor «Typing of NOM».

Vi har en 228 siders publikasjon. Totalt er det 39 forfattere som har bidradd med sin spesialkompetanse og analysert og karakterisert ni norske NOM/humus–vann isolater. Et stort antall data foreligger. Første fase av et NFR-finansiert prosjekt er gjennomført. Prosjektlederens dilemma er budsjettoverskridelser etter en uventet stor internasjonal deltagelse og derved tilsvarende overveldende mengde kvalitetsdata og original informasjon.

En hjernekraftig bearbeidelse gjenstår. Ønskene og ansvaret er klart, men midlene mangler. Prosjektlederens andre dilemma er å bli pensjonist. En direkte henvendelse til Forskningsrådets direktør med bønn om hjelp og støtte for å sluttføre denne påbegynte oppgaven, ble ikke besvart. En tilsvarende henvendelse til en statssekretær i regjeringen, som innbyr og oppfordrer «seniorer» om melde fra om kreative innspill, ble heller ikke besvart. Ikke engang en kvittering for mottatt prosjektforslag fant hun tid til å sende!

De eksterne bidragene representerer mer enn ti ganger den nasjonale investeringen. Det er prosjektlederens plikt, overfor de mange bidragsvillige venner og kollegaer omkring i verden og overfor samfunnet, å se til at denne verdifulle informasjonen ikke bare ender i et antall enkeltbidrag – uten en faglig analyse med diskusjon og konklusjon.