Av Siri Lindstad
Publisert 7. april 2015 kl. 09:51
Stadig flere bedrifter har ansatte med doktorgrad, noe som nok forenkler forskningssamarbeidet, sier Martin Gjelsvik.
EU, Forskningsrådet og de regionale forskningsfondene ivrer alle etter mer innovasjon, etter å gjøre teori om til praksis i verdiskapningens og den økte produktivitetens navn. Utfordringen er å få universitetene og næringslivet til å se nytten av hverandre.
– Tenk lokalt
– De siste ti årene har det vært fokusert mye på universitetenes egen rolle som entreprenører. Gjennom såkalte Technology Transfer Offices, TTO-er, søker universitetene å kommersialisere sin egen forskning. Men et slikt fokus blir altfor smalt, sier Martin Gjelsvik. Han er forskningsleder ved International Research Institute of Stavanger (IRIS) og har blant annet sett på universitetenes strategier for bedriftssamarbeid og næringsutvikling.
– En av utfordringene vi peker på, er at universitetene i større grad må ta inn over seg hva slags næringsliv regionen faktisk har – eller bør få – når de lager sine strategier for regional næringsutvikling. Det er en tendens til at man gjerne vil kopiere suksesshistorier fra det store utlandet, uten å ta hensyn til lokale forhold. Behovet regionalt er kanskje ikke nødvendigvis etablering av nye næringer, men snarere en fornyelse av det som allerede er etablert. Det viktige da er at universitetene og høgskolene har forskere som ønsker et nært samarbeid med bedriftene, slik at de kan komme med ideer til hvordan disse bedriftene kan fornyes og videreutvikles.
Kunsten å bygge bro
Å gjøre forskning til innovasjon er altså et stadig sterkere mantra i kunnskapspolitikken.
– Men næringslivskompetanse blir stort sett lite vektlagt når universitetene og høgskolene rekrutterer. Da er det publisering og andre akademiske meritter som er avgjørende, påpeker Arne Isaksen. Han er professor ved Institutt for arbeidsliv og innovasjon, Universitetet i Agder.
«Gjerrig på kunnskap?» var tittelen på en konferanse Forskningsrådet om forskning og innovasjon i Oslo i februar. Der presenterte blant annet Taran Thune og Magnus Gulbrandsen, forskere ved TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo, funn fra en undersøkelse blant vitenskapelig ansatte ved norske universiteter og høgskoler. I undersøkelsen ble forskerne spurt om hvem de deler sin kunnskap med. Ett funn var at de som hadde noen form for arbeidserfaring før de gikk inn i akademia, var sterkere representert i alle former for kunnskapsspredning.
– Forskningsrådet har vært opptatt av å få flyt mellom universitetene og høgskolene på den ene siden og det regionale næringslivet på den andre siden. Men for at den flyten skal være god, må det være relevant kompetanse og kapasitet både i bedriftene og i forskningsmiljøene, sier Isaksen.
– Det er derfor viktig at de virkemidlene som tas i bruk, ikke bare går ut på å koble aktører sammen, men også på å bygge kompetanse hos disse aktørene. Man må rett og slett kunne snakke samme språk.
Med andre ord: Det må finnes folk i bedriftene som forstår forskerspråket, og det må være forskere som klarer å forstå bedriftenes behov.
Ønsker gaveforsterking
– Det er ulike holdninger til samarbeid med næringslivet. En del forskere synes det kan være en ulempe at slikt samarbeid ikke nødvendigvis resulterer i publikasjoner. Men der vi ser at universiteter og bedrifter lykkes i å jobbe sammen, er nettopp der hvor man gir forskeren mulighet til å publisere på den empirien som vedkommende er med på å produsere, forteller Gjelsvik.
Han hadde for øvrig gjerne sett at oppdrag fra næringslivet regnes med i det som EU og Forskningsrådet anser som ekstern finansiering, som legger premissene for den resultatbaserte delen av tilskuddene til universitetene og høgskolene.
– Man kunne bare ha kopiert gaveforsterkningsordningen som allerede finnes. For hver 100 krone institusjonen får fra næringslivet, kan bevilgende myndigheter gå inn med 25 kroner. Det hadde gitt institusjonene ytterligere motivasjon for å drive dette arbeidet.
Fram for ulikhet
Og uansett hvilken vinkel man ser det fra, understreker Gjelsvik at det er ingenting som er rett fram.
– Det må jobbes godt på begge sider. Det gjelder å finne fram til kombinasjoner som er nye og annerledes, og da er det en fordel å kunne samarbeide med noen som er forskjellige fra deg. Poenget er bare at du må ta høyde for at de er nettopp det.
