Av Knut Melvær, doktorgradstipendiat, UiB
Publisert 20. mai 2014 kl. 09:26
Knut Melvær, stipendiat i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen.
Førsteamanuensis i filosofi, Espen Gamlund skriver i kronikken En forskers bekjennelser at han melder seg ut av formidlingsoppgaven for å utelukkende kunne skrive forskningsartikler. Selv er jeg stipendiat i religionsvitenskap på naboinstituttet og bruker en del tid på forskningsformidling ved siden av avhandlingsarbeidet. Noen vil kanskje diagnostisere dette som et tilfelle av TAB («thesis avoidance behaviour», på norsk: AAA, avhandlingsavikelsesadferd). Sant skal sies, jeg hører ofte fra andre stipendiatkolleger, direkte og indirekte, råd om «fullt fokus» og at variasjoner over «alt utenom avhandlingsarbeidet kommer på bekostning av progresjonen og kvaliteten». Dette som virker som rasjonelle strategier, legges igjen oppå et lag av konstant skyldfølelse («man kan jo alltids gjøre mer») og antatte forventninger («de andre har tilsynelatende kommet mye lengre enn meg»). Gamlunds bekjennelser treffer definitivt en nerve.
Universitetet forventer at forskere driver med forskning, formidling, undervisning og administrasjon. Forskere står relativt fritt i disponeringen av sin forsknings- og formidlingstid, mens rammene for undervisning og administrasjon er mer satt. Tellekantsystemet gir et sterkt insentivpress til å publisere forskning. I følge Gamlund er det uklart hva man får igjen for formidlingsaktivitet. Ikke vet man hvor mange som leser det man skriver. Ikke virker forlagene og avisene særlig interesserte heller. Løsningen for Gamlund blir å slutte med formidling. Han foreslår også å løfte formidlingsansvaret fra enkeltforskere til universitetenes kommunikasjonsavdelinger.
Gamlunds Bekjennelser og hans valg om å slutte med formidling er skrevet for å egge til debatt. Kronikken er delt en del i sosiale medier og jeg mistenker mange i akademia har lest den med sympati og forståelse. På sett og vis motbeviser derfor teksten seg selv. Den gir innblikk i noen valg og refleksjoner man må gjøre som forsker. Den har blitt trykket, lest og debattert. Kanskje tar den oss et skritt nærmere bedre rammer for forskningsformidling også. Det er derfor trist å se at en erfaren forskningsformidler i en såpass velskrevet tekst melder at han ikke lenger kommer til å skrive slike tekster for oss andre. Det er et klart tap for oss, men er det nødvendigvis en «win» for Gamlund?
I Gamlunds Bekjennelser leser jeg en idé om formidling som er for enkel. Som jeg har skrevet om i tidligere blogginnlegg skjer forskningsformidling ikke kun i kronikker, ekspertintervjuer og populærvitenskapelige bøker. Forskningsformidling oppstår i alle tilfeller der du tilgjengeliggjør og kommuniserer forskningen din: Før, underveis og etter den er «ferdig».
Formidling kan også ha mange forskjellige funksjoner. En utbredt forståelse er at forskningsformidling handler om samfunnsdannelse og overføring av kunnskap opparbeidet gjennom forskningen. For meg er formidling også hvor man inviterer de som måtte være interessert til å være med på en refleksjonsprosess før, i og etter forskningen. Dette er grunnen til at noen fortrekker å snakke om «forskningskommunikasjon». Derfor takker jeg stort sett ja til å presentere doktorgradsprosjektet mitt. Det at jeg må forklare hva jeg holder på med til andre, gjør at jeg også må reflektere rundt hva jeg egentlig holder på med, og hvorfor. Jeg får en mulighet til å utforske ideer i en sammenheng hvor jeg også vil få tilbakemelding på dem. Avkastningen er åpenbar.
En annen forståelse som tilsynelatende ligger bak Gamlunds Bekjennelser, er at formidling skjer mellom forsker og «folk flest». Det er bare delvis sant. For det første virker det som om vi glemmer at blant «folk flest» finner man også forskere og en del som har høyere utdannelse. Man finner også de som ikke har høyere utdannelse, men like fullt er interessert i hva forskere har å fortelle. Gamlund har nok rett i at det er vanskelig å bryte igjennom muren av informasjon og folk som vil ha en liten del av din oppmerksomhet. Det trenger heller ikke være et mål at flest mulig leser det du skriver, så lenge du treffer de rette leserne. Ikke all forskning passer nødvendigvis i en kronikk i Morgenbladet, men det kan godt være at den er verdt 1,5 time på en podcast. Ikke all forskning vil være interessant for en familiefar med 300 000,- i årsinntekt bosatt i Moss, men kan være interessant for de som sitter på et annet fakultet 100 meter unna. Og like verdifull. Det er ikke alltid du vet hvor en kronikk eller en videodagbok tar deg, men det kan være det som skal til for å få formulert den ideen som til slutt gir deg heder og ære og en fremtidig forskningspris.
Gamlund har fast jobb, han er førsteamanuensis i filosofi. Han er i en stillingskategori som med professorer er de som på universitetet har best stillingsvern. Spesielt om han slutter å formidle, for da blir han en produktiv publiseringspoengmaskin. Selv om jeg har stor forståelse for ønsket om å bli en «bedre forsker» ved å lese og skrive forskningsartikler, synes jeg det i Gamlunds posisjon er problematisk. Det er nemlig de fast ansatte ved universitetet som har makt til å påvirke og legge føringene for sitt eget arbeid. Som fast vitenskapelig ansatt kan man si og mene ganske mye uten at det får formelle konsekvenser. Man kan tilsynelatende til og med å slutte med formidling! Til tross for at Gamlund stiller seg kritisk til Systemet, godtar han tilsynelatende at det er slik, siden han nå velger å slutte med formidling. Det er mildt sagt et pussig valg av en filosof, hvis disiplin går ut på å sette spørsmålstegn bak de premisser som legges til grunn for vår adferd.
Vi som er midlertidig ansatte står under et større press. Det akademiske arbeidsmarkedet er tøft og vi må ha en B-plan. Din evne til å formidle blir viktig dersom du må iverksette den B-planen. At de med fast forskerstilling kan si fra seg formidlingsjobben framstår derfor for meg som en smule arrogant og fatalistisk. Jeg forventer at de som skal veilede meg og fungere som akademiske forbilder også evner å gjøre den delen av det akademiske virke. Til nå har Gamlund gjort nettopp det. Og nettopp derfor vil det være synd for hans studenter og stipendiater om han slutter.
Gamlund foreslår i sin kronikk å legge formidlingsansvaret til institusjonen og ikke hos forskerne. Selv om det er ment konstruktivt, vil det i praksis utgjøre liten forskjell. Kommunikasjonsavdelinger vil fortsatt være avhengig av at enkeltforskere stiller opp. Universitetet har allerede et selvpålagt samfunnsoppdrag om formidling, det skal til og med inn i de nye måleparameterne ved Universitetet i Bergen (det er egentlig det vi burde ha diskutert). Kommunikasjonsavdelingen har allerede et tettere samarbeid med avisene, som for eksempel frokostseminar om forskere i media og skrivekurs med Aftenposten. Påstanden om at det er trangt om plassen i den norske offentligheten kommer fra en snever medieforståelse hvor det kun er aviser, tv og radio som gjelder. Til og med de tradisjonelle mediene har forstått at sånn er det ikke lenger og er i dag nødt til å tilpasse seg. Det er ikke trangt om plassen, fordi med digitale medier er det tilnærmet ubegrenset plass. Det det er trangt om, er folks tid og oppmerksomhet.
Det vi mangler er et nyansert og nytenkende formidlingsbegrep som går utover de tradisjonelle mediene, og belønner forskere for å drive med forskjellige former for formidling. Forskere må fremdeles stå for selve forskningsformidlingen. Når det er sagt – det institusjonelle ansvaret Gamlund etterlyser, bør gi forskere ressurser som gjør forskningsformidling enklere, mindre tidkrevende og gøyere. Vi trenger kompetanse til å lage gode nettsider som folk faktisk vil lese, vi trenger enklere opplegg for å strømme forelesninger og til å produsere lyd- og videopodcaster. Vi trenger at våre kolleger legger merke til og skryter av vår formidlingsinnsats, samtidig som vi må tåle å få konstruktiv kritikk og tilbakemelding på kvaliteten av formidlingen vår. Vi trenger gode forbilder som viser at forskningsformidling er for viktig til bare å kaste på bålet på grunn av et forskningspolitisk målingsinstrument.
Debattinnlegget er basert på innlegget Formidlingskvaler først publisert på Knut Melværs blogg. Melvær driver også podcasten Udannet,
