Av Av Knut Melvær, stipendiat i religionsvitenskap, Universitetet i Bergen
Publisert 2. desember 2014 kl. 13:10
Stipendiat Knut Melvær serverer sin liste over bekymringer for humaniora.
Jeg skriver dette omtrent ti år etter jeg tok mine første skritt inn til ex.phil.-forelesningene i det gamle studentsenteret på Nygårdshaugen (du vet, det som ikke hadde mingleområder og stor takhøyde). Jeg skriver til deg, et akademisk forbilde bestående av de mange inntrykk fra ulike professorer, førsteamanuenser og stipendiater jeg har møtt dette tiåret.
Jeg har mange ganger hørt deg klage over alle e-postene du får. Innfluksen av elektronisk brevpost adressert til ***@uib.no som åpner med «Dear Professor», burde likevel være en påminner om at du sitter ganske godt i det. Tross alt. Selv om det skrives om humaniorakrisen i avisene; selv om studentledere ymter frempå at det burde bli litt lettere å sparke slike som deg; selv om instituttlederen har ymtet frempå at det bør produseres mer publikasjonspoeng neste år; selv om kunnskapsministeren vil effektivisere og stramme inn universitets- og høyskolesektoren; selv om Harald Eia lager fjernsyn; selv om du ikke har sendt inn emneevalueringsrapportskjemaet til førstekonsulenten ennå; selv om forleggeren, som du i prinsippet jobber gratis for, maser om dødlinjer og uferdige bokmanuskript; selv om masterstudenten din kommer til å gå et halvt år over normert tid; selv om du har blitt spurt om å sitte i en tilsettingskomité nok en gang, uten vederlag eller særlig honnør.
Det er ikke disse tingene som burde bekymre deg.
Som professor ved Det humanistiske fakultet bør det bekymre deg at professorer ved andre fakultet mener at det du holder på med, ikke egentlig er skikkelig vitenskap, fordi du ikke holder på med eksperimenter og statistikk (eller «hypotetisk deduktiv metode», som man sier når man prøver å skremme unge humaniora-stipendiater). Det bør også bekymre deg at du kanskje er enig. Det bør bekymre deg at du og dine kolleger på fagmøtene diskuterer «studiepoeng» og ikke hva dere ønsker at studentene skal lære; det burde bekymre deg at stipendiatene har en så snever forståelse av «relevans» at de ikke ser det nødvendig å stikke nesen utenfor sin egen fagdisiplin; det bør bekymre deg at få i humaniora tør å forske på de store spørsmålene; det bør bekymre deg at du ikke vil at noen kolleger skal vurdere undervisningen din; det bør bekymre deg at du synes det er vanskelig å rettferdiggjøre humanistisk forskning som noe annet enn støtte- og dannelsesfag; det bør bekymre deg at det er vanskelig å få kolleger til å stille til verv og lederstillinger i humaniora; det bør bekymre deg at studenter bruker tid og krefter på å arrangere karrieredager; det bør bekymre deg at universitetssektoren styres av ideer som «kvalitet» og «innovasjon» som om det var selvinnlysende begreper; det bør bekymre deg at du ikke vet hva de som mindre enn hundre meter fra deg forsker på, men at du er sikker på at ditt fag er mye flinkere, mer produktivt og fortjener flere stillinger enn dem. Det bør bekymre deg at medievitere, teknologister, fysikere og andre naturvitere drar i havn store klyngeprosjekter, mens du ikke har lyst til å samarbeide med forskere på nabokontoret fordi de leser feil teoretikere. Det bør bekymre deg at dine kolleger arrangerer møter med titler som «Hva skal vi med humaniora?», som om det ikke er innlysende.
Denne bekymringslisten er basert på faktiske inntrykk jeg har hatt på campus de siste ti årene. For meg er dette krisen i humaniora. Manglende interesse hos politikere og de flinkeste elevene i videregående skole virker for meg mer som et symptom på dine holdninger. Krisen kommer ikke i form av store budsjettkutt. Den kommer i form av tusen ørsmå valg (og ikke-valg) som du og dine professorale kolleger tar hver dag. Krisen kommer i mangelen på kritiske spørsmål om det som er vesentlig, og den kommer i en stille aksept av administrative og universitetspolitiske endringer på arbeidsplassen din. Den kommer når du lar være å rose andre forskergrupper ved fakultetet som får forskningsmidler eller har dratt i havn et imponerende bokprosjekt. Den kommer når du signaliserer at undervisning og formidling er mer en plikt hvor du må tåle studenter og offentligheten på bekostning av din egen jakt etter publikasjonspoeng. Den kommer når du godtar at vitenskapeligheten på fakultetet aldri er like god som vitenskapeligheten på andre fakultet, og derfor lar ambisjonsnivået forbli på nivået «labert» i stedet for å skru det opp til 11. Når politikere og universitetsledelse ikke forstår hvorfor humaniora er nyttig, er det fordi du ikke har klart å kommunisere det. Når du tror at humaniorafagene ikke kan være innovative, er det fordi ambisjonene om å være det, ikke er å finne.
I løpet av disse ti årene har jeg overhørt flere professorer, spesielt innenfor humaniora, reprodusere ideen om «de to kulturer» som om det var et forskningsresultat publisert i et poenggivende – nivå II – fagfellevurdert internasjonalt tidsskrift. Tittelen på foredraget som fysikerkjemikerforfatteren Charles Percy Snow fikk publisert i artikkel og bokform, trekkes fremdeles frem som et referansepunkt, enten for å rettferdiggjøre humanioras påståtte egenart, eller for å legitimere at vi i humaniora ikke trenger å forholde oss til statistikk og eksperimenter (ja, faktisk!). De som faktisk har lest denne artikkelen og den påfølgende diskusjonen, vet selvsagt at poenget er det motsatte. Så langt jeg kan se, bunner opplevelsen av forskjellene mellom naturvitenskap og humaniora i de små forskjellers narsissisme (sammenlign bare argumentene for «grunnforskning» og «humanistisk forskning»). Å feire humaniora betyr ikke å akseptere tokultursmodellen, men stadig å utfordre den. Det skal ikke bare gjøres i kronikkform, men også på lunsjrommet, i forelesningssalen og i universitetsstyret. Selvfølgelig kan humanister som ikke er språkforskere, ha nytte av statistikk, liksom man i helseforskningen har bruk for mer raffinerte humanistiske metoder når det kommer til å forske og fortolke pasient- og behandlingsopplevelser.
Jeg mistenker at den stille aksepten av tokultursmodellen henger sammen med en forskrudd idé om relevans som jeg ikke bare møter hos deg, professor, men også blant stipendiater og studenter. Da jeg satt i fakultetsstyret med dine professorale kolleger, opplevde jeg at mange av dem ikke turte å utfordre en uforståelig tilsetningsrapport, fordi «vi må stole på at den sakkyndige komiteen vet hva de gjør». Når professorer i humaniora ikke stiller kritiske spørsmål fordi man ikke er spesialisert i et annet fagfelt, er det fare på ferde. Dersom fagdisiplinene som har sine kontorer på Det humanistiske fakultet, er så ulike at de ikke lengre kan vurdere hverandres faglighet, reduseres fort humaniora til en utsalgskurv med assorterte fag ingen vil ha. Skal det være sånn, så fortjener vi ikke et eget fakultet. Til tross for dens egenart.
Jeg har jo ymtet disse bekymringene for deg før. Da har du kanskje trukket litt på det, humret og sagt noe om å være ung og idealistisk (les: urealistisk). Det er vanskelig å klandre deg, du har tross alt vært såpass mange år på denne scenen og sett reformer, dekanater og studieprogramendringer komme og gå. Det føles som status quo. Du vil ikke stikke deg ut som din masete kollega, som stadig tar ordet på møtene og blir oppriktig forbanna når nye krav og skjemaer tyter inn i posthyllene. Du bøyer hodet ned i bøkene, skriver dine artikler, dyrker frem din faglige nisje, møter opp på forelesningene og gleder deg til du har «forskningsfri» slik at du kan komme deg på hytta og gjøre arbeidet du ikke får gjort på arbeidsplassen din. En slik konformitet bunner i en misforstått respekt for kollegaer, studenter og stipendiater. Det er først når du tør å utfordre noen faglig med kritiske spørsmål, at du signaliserer at du respekterer dem høyt nok til å tro at de kan gjøre det enda bedre. Det er først når du for eksempel bruker dine belønningsmidler og din tid på å rekruttere vitenskapelige assistenter blant dine engasjerte studenter, at du faktisk investerer i humanioras fremtid. Det er først når du evner å forenkle faget ditt på en måte som gjør det tilgjengelig for allmennheten, at du viser hvorfor humaniora er nyttig. Publikasjonspoeng skaper ikke fremtidens forskere, å invitere noen med på forskningsprosessen gjør det.
