Av Ragnhild Fjellro
Publisert 10. februar 2015 kl. 13:45
Hva har dansekunst og biologi til felles? I min verden: fint lite! Jeg har verken studert biologi eller dans, så for meg handler biologi om planter og dyr, mikroskop og naturvitenskap. Dansekunsten assosierer jeg derimot til mennesket, til den høye kunsten, til avanserte begreper og innøvde bevegelser.
Dansekunstner og pedagog Tone Pernille Østern og biolog og pedagog Alex Strømme ser det heldigvis annerledes. De fant et felles omdreiningspunkt i sanselige, estetiske erfaringer, «… opplevelser der vi har undersøkt, lært og skapt vår personlige kunnskap», skriver de. De to lærerutdannerne tok denne erkjennelsen videre, og stilte spørsmålet om man kan dra nytte av dette i undervisningen i naturfag og kunstfag. Slik oppsto FoU-prosjektet SPACE ME, gjennomført i regi av lærerutdanningen ved NTNU, i samarbeid med to ungdomsskoler. Prosjektet er et sammensatt pedagogisk opplegg med mennesket i universet som tema. Her formidles kunnskap gjennom former som teater, miming, eksperimentelle forelesninger eller improvisert fortellerteater. De kaller formidlingsformene multimodale, i opposisjon til den tradisjonelle «mono-modale» formidlingsformen, «der skriftspråket og stillesittende aktiviteter har fått en sterk dominans». Erfaringene fra prosjektet danner grunnlag for begrepet sanselig didaktisk design. Hvordan formidles erfaringene som leder fram til denne begrepsdannelsen?
Antologien starter med en relativt detaljert introduksjon, der også sentrale begreper og relevante problemstillinger presenteres. I de neste sju kapitlene evaluerer og analyserer de fem involverte forskerne i prosjektet ulike deler av empirien fra SPACE ME. Alex Strømme studerer oppbyggingen av en forelesning han holdt for ungdomsskoleelever, gjennom en analyse som tar i bruk analyseverktøy fra den klassiske retorikken. Anna-Lena Østern presenterer det teoretiske rammeverket for prosjektet, og sammen med Ran Peleg undersøker hun læringspotensialet for elever som kroppslig fikk erfare gravitasjon som fenomen. Et siste eksempel er Tone Pernille Østerns tekstanalyser av anmeldelser skrevet av ungdomsskoleelever som var publikummere på teaterstykket som inngikk i prosjektet.
Bredden i fagartiklene speiler bredden i prosjektet SPACE ME gjennom et vidt tilfang av metodiske tilnærminger og teori. De empiriske studiene ligger nær praksis, og er konkrete og inspirerende både for lærere i skolen og forelesere i høyere utdanningsløp, mens de teoretiske kapitlene nok er mest interessante for pedagoger og teoretisk interesserte.
Etter min mening fremstår dette som en svært vellykket antologi. Prosjektets basis i innovativ og nyskapende utviklingsforskning gjør leseropplevelsen utfordrende og lærerik. Dessuten er det lett å følge bokens ambisjoner om å utvikle ny kunnskap og danne nye begreper, som kan vise verdien av en estetisk tilnærming til all læring. Biologi og dansekunst vil kanskje aldri bli det samme, men det de har til felles, er verdifullt og verdt å jobbe videre med.
