Av Kjetil Vikene
Publisert 4. januar 2019 kl. 10:46
I begynnelsen av november 2016 klarte statsminister Erna Solberg uten kvaler å bejuble to gjensidig utelukkende hendelser. Først feiret hun sammen med oljebransjen dets 50-årsjubileum (optimistisk på bakgrunn av tildelinger av nye utvinningsfelter rekordlangt mot nord i Barentshavet). Dagen derpå trådte Paris-avtalen i kraft, og Solberg allierte seg umiddelbart med miljøet.
Denne episoden brukes av forfatterne Vetlesen og Willig, henholdsvis norsk filosof og dansk sosiolog, som et av mange eksempel på hvor galt det står til med menneskeheten: Katastrofen har allerede inntruffet, og det er påtagelig hvordan politiske og hyperkapitalistiske krefter ikke er i stand til, eller til og med motarbeider, strukturelle endringer. Ansvaret for katastrofen er skjøvet over på enkeltindivididet, som på sin side resirkulerer melkekartonger og plukker plast i fjæra for å få følelsen av at man ‘gjør noe’, mens det i realiteten ikke har noen effekt på de strukturelle, økonomiske og politiske styringsmekanismene som er i ferd med å tørke planeten så grundig at den vil forgå i en ildstorm.
Til leseren som «lurer på hvorfor vi drar nazikortet» når moderne kjøttproduksjon betegnes som et «økologisk holocaust», er det fordi vi igjen kollektivt snur ryggen til realitetene i en dehumanisert industriell logikk, denne gangen for «produksjon» av dyr, «en av de største farene for kloden som vi noen gang har sett.» Alt belegges med tall som er ganske enkle å forstå: For hver kilo oppdrettslaks, to kilo fôrfisk. Det holder ikke lenger å laike et miljøinnlegg på Facebook (en sosiale medier-ruse), eller å kreve at oppdrettslaksen ikke skal være pakket i plast (en forskyvnings-ruse).
Så hva svarer vi da når barnet spør: «Kommer det til å gå bra?». Svaret forfatterne gir, er at vi må slutte å følge ryggmargsrefleksen og tilby trøst (en benektelses-ruse). I stedet må vi innta en pessimistisk ærlighet i tospann med en aktivistisk holdning: Nei, skal vi si, det er ikke sikkert det kommer til å gå bra, men la oss prøve å gjøre noe drastisk likevel. Oppskriften er i første omgang praktisk: Mindre eller intet kjøtt, mindre fly – noe begge forfatterne gjennom skriving av boken har gjort. Dernest: aktivisme. Ikke revolusjonær voldelig motstand, men dag-til-dag utøvelse av våre demokratiske plikter. Gi beskjed, ton flagg, snakk med barna og venner, og gjør «vitenskap» til «kampskrift», slik forfatterne gjør det forbilledlig med denne boken. Det lille håpet forfatterne gir, er at vi vil oppdage at vi ikke er alene, at veien ut av rusene går gjennom kollektivet – og at vi gjør oss selv til en del av kampen, uansett hvor mange ubehagelige selvinnrømmelser vi må gjøre underveis.