Av Dag O. Hessen, professor i biologi ved Universitetet i Oslo.
Publisert 13. juni 2012 kl. 15:01
Forskning ved høgskolene: Jeg tror kanskje jeg gjøres mer elitistisk og urbanistisk enn det strengt tatt er dekning for i den «kjør debatt»-saken som Forskerforum og Klassekampen har lagt opp til med den vinkling at jeg «går ut mot distriktene». Bakgrunnen er et innlegg jeg holdt på en forskerkonferanse i fjor hvor jeg, basert på den nye fagevalueringen av bio- og medisinmiljøet, uttalte at forskning ikke måtte bli kamuflert distriktspolitikk. Mitt hovedpoeng var det samme som Tora Aasland ga uttrykk for, at forskningsbasert undervisning ikke kan forstås dit hen at alle som bedriver undervisning på høyere nivå, skal ha plikt, eventuelt rett, til å drive forskning. I oppfølgingsintervjuet med Klassekampen var jeg imidlertid også svært klar på at forskning både skal være demokratisk, men også elitistisk i den forstand at alle må kunne søke forskningsmidler, hvor så de beste prosjektsøknadene (forhåpentligvis) vinner fram. Jeg presiserte imidlertid også at det foregår mye god forskning ved høgskolene, og fremhevet spesielt de tekniske.
Altså, jeg har aldri sagt at forskning skal være forbeholdt universitetene alene, men som den nevnte evalueringen klart påpekte, så er det heller ingen god strategi at alle skal forske. Det er heller ikke gitt at forskning nødvendigvis gir bedre undervisning, i noen tilfelle kan det være en konflikt mellom tid allokert til forskning og til undervisning. Vi har også en incentivordning som bidrar til å dreie fokus mer mot forskning – katalysert av den prestisje som følger med publisering. Samtidig opplever vi også i økende grad et «publish or perish»-regime som nok driver opp kvantiteten i forskning, men ikke nødvendigvis kvaliteten.
God forskning er ikke gratis, og potten er begrenset. Noen vil hevde at problemet er at «the winner takes it all», og at distriktene avspises med smuler. Dette er noe av Ørbech, Landstad og Tobros poeng, som også hevder at «det er sjelden man opplever en debatt basert på et mer feilaktig grunnlag» (Forskerforum nr. 5/12). Vel, grunnlaget for min ytring er som sagt den omtalte biomedisinske evaluering samt tolkningen av Nokut-kravet om det som gjerne omtales som forskningsbasert undervisning, men som i realiteten dreier seg om FoU-basert utdanning. Det kan ikke være irrelevant å diskutere verken dette eller hvor regionalisert man ønsker at norsk forskning skal være – eller for den saks skyld hvor mange universiteter som er optimalt. At premissene oppleves som feilaktige, skyldes vinklingen dette er gitt, muligens tilskyndet av noen spissformuleringer.
At den største andelen forskningsmidler går til de tettest befolkede områdene er ikke underlig, all den tid det er her de fleste forskerne befinner seg, og det meste av den mest instrumenttunge og kostnadskrevende forskningen foregår i store, ofte bynære forskningssentra. Det har historisk foregått en betydelig regionalisering av forskning siden UiO var enerådende, og dette er utvilsomt gunstig – inntil et visst nivå. Noen mener vi har nådd dette nivået og vel så det, andre ikke. Det er en legitim debatt. Poenget må være at den begrensede pott med midler i størst mulig grad tildeles etter en faglig kvalitetsvurdering som er overordnet geografiske hensyn. Så kan vi alle enes om at denne potten i dag er for liten – og har for mange føringer.
