Kunsten å dø

Av Siri Lindstad

Publisert 8. oktober 2019

Tankevekkende om døden som endelig deadline, og nye måter å minnes på.

Det må ha vært litt av en omveltning for folk flest da den lutherske reformasjonen var et faktum. Det ble nemlig nye tider for både levende og døde i kongeriket Danmark-Norge etter 1536. Plutselig skulle man møte døden på en helt ny måte!

Nå gjaldt helt nye regler for hvordan man skulle forholde seg til døden, og ikke minst livet etter døden. I middelalderen var gaver til for eksempel kirkens utsmykning en investering i evigheten. Men etter reformasjonen var ikke gavmildhet noe som lenger garanterte sjelens frelse. Det var ikke lenger dine gjerninger, men troen alene som ble avgjørende. Med Luther ble skjærsilden altså demontert, helgenene avsatt, og alt handlet nå om den avdødes egen innsats før døden. Forbønn og sjelemesse som tidligere skulle hjelpe den døde på veien, ble avskaffet. For de gjenlevende var jobben gjort idet de gikk fra den nedsenkede kisten i graven. Og den skulle være så enkel som mulig.

En ny bok signert fire forskere innen kirke- og kulturhistorie ved henholdsvis Universitetet i Oslo og MF vitenskapelig høyskole viser hvordan det altså ble slutt på anstrengelsene for å hjelpe de døde videre til frelsen. Var man død, så var man død. I stedet ble det viktig å minnes den døde som et godt og fromt menneske, som forbilde for dem som ennå hadde dager igjen å leve i denne jammerdal.

Arne Bugge Amundsen, Eivor Andersen Oftestad, Kristin Bliksrud Aavitsland, Tarald Rasmussen (red.)

Å minnes de døde. Døden og de døde i Norge etter reformasjonen

Cappelen Damm Akademisk, 2019
263 sider
Veil. pris: kr 499

En bok om å dø på 1500- og 1600-tallet kan kanskje virke noe smalt. Men Å minnes de døde er lesverdig av flere grunner. Den minner oss om at det å dø, og å sørge, er sterkt knyttet til ikke bare religiøse, men også kulturelle – og politiske – strukturer.

Forfatterne får godt fram hvordan de teologiske omveltningene bidro til å styrke den dansk-norske kongemakten, der kongen ble den sanne, lutherske troens forsvarer. Adelen, prestene og andre ressurssterke grupper erstattet helgenene som religiøse forbilder. For når det nå ikke lenger fantes hellige mennesker man skulle la seg inspireres av, var det alminnelige, men fromme menneskers liv som ble løftet fram. «Alminnelig», altså som i overklassens og det øvre borgerskapets folk. Slik fikk vi i en periode epitafiene – minnetavlene – som fortsatt pryder en rekke kirker i landet. Samtidig ble likprekenene en ny og viktig tekstsjanger. De ble gjerne først lest opp ved graven, og deretter trykket opp og distribuert.

Det er da også epitafiene og likprekenene som utgjør denne bokas viktigste materiale. Som billedmateriell gjør alle disse gjengitte tavlene dette til både en vakker bok, men også til et kunsthistorisk viktig arbeid. Minnetavlene ble gjerne bestilt og hengt opp lenge før den portretterte faktisk hadde vandret videre. De forestilte giveren og gjerne vedkommendes familie, der både levende og døde barn ble tatt med.

Hvordan den alminnelige kirkegjenger opplevde at maleriet av en kjær helgen ble plukket ned og erstattet av portrettet av en from adelsmann med kone og barn, må man som leser derimot bare lure på. Og hva med alle de som nå skulle minnes og begrave sine døde på nye måter, hva sa de? Den delen av historien får vi ikke i Å minnes de døde. I dag tenner vi lys som aldri før, og allehelgensdag har blitt en markering stadig flere slutter opp om. Er vi i ferd med å finne tilbake til noe som gikk tapt, tro?