Bok om børsen: Ingen toppnotering

UEn gang fantes det mange børser i Norge, nå har vi kun én, og den feirer i år 200 år. I den anledning utgis en vakker og påkostet jubileumsbok, som er skrevet av tre spesialister på økonomisk historie.

Fakta

I tillegg har den en billedredaktør, Tone Svinningen. Hennes innsats gjør boka ikke bare delikat, men er også med på å bringe litt liv inn i en historie som nok ikke er for enhver.

Jubileumsboka er altså en historiebok, og den åpner fint, med at Børsen plasseres i et Oslo av 1819, ennå ikke i eget hus, det skjer først ni år etter. Utgangspunktet er nasjonsbygging, en hovedstad trenger en egen børs, og det vil på denne tiden si et sted for notering av valuta og et varehus for auksjoner, og ikke minst et informasjons- og samlingssted for handelsstanden. En børs svarer til behov noen har, skriver forfatterne, og det er på grunnlag av de ulike behovene at Børsen så endrer seg opp gjennom årene og blir til det den er i dag, utelukkende knyttet til finans – og er det ironisk eller er det ikke ironisk, jeg vet ikke, men i disse dager utsettes jo Børsen for nettopp det den aller helst er til for, å sikre eierne overskudd. I 2001 ble Børsen privatisert og omgjort til et aksjeselskap; at den i disse dager selges, til Euronext ser det ut til, er således en uunngåelig konsekvens av dette.

Bortsett fra den såkalt jobbetiden under første verdenskrig er det lite av det det fortelles om, som strekker seg ut over et avsnitt eller to. Det er med andre ord mye kort informasjon og lite fortelling, kun en anekdote nå og da spriter det hele opp. Boka er skrevet for ikke-spesialister, dermed også for undertegnede, men for at det skal være det minste interessant med kurser opp og kurser ned i ujevn rytme, må dette på et eller annet vis være knyttet til noe utenfor disse tingene – en drøm, en skjebne, en kamp. Penger og aksjer er knapt interessant i seg selv. Heller ikke en børs. Hvordan overlever Børsen i nedgangstider, hvordan møter den kritikk, konkurranse og utfordringer? Det er slike ting vi får greie på, historien fortelles fra Børsens side, og da dokumentert i tall, i antall omsetninger per dag eller prosentandel BNP. Samfunnet den befinner seg midt i, fremtrer med distanse, og lidenskapene og lidelsene befinner seg stort sett mellom linjene.

Det er først når vi kommer til 1970-årene det blir litt mer schwung over historien. Da kommer oljen, men også politikken inn, eller det vil si, nå slippes Børsen mer løs, og gjennom markedstenkning skapes så den børsen vi kjenner til i dag. Ja, schwung var det i hvert fall i 80-årene, på den tiden var det ikke bare hårmanker som svingte høyt, men også aksjekurser og sigarføringer – inntil alt falt.

«Børsen speiler norsk økonomi og samfunn», står det i boka. Hvordan er så tingenes tilstand på 2000-tallet? Det er krevende tider, og for undertegnede ikke-spesialist er det også krevende å lese om det. Det er mer intrikat, og med en annen type usikkerhet enn for et par århundrer siden, en som ikke er knyttet til uår og katastrofer, men til et press fra alle kanter som følge av globalisering og overskuddstankegangen.

Forfatterne hedrer jubilanten. Det er nøktern historieskriving, og ingen ville spekulasjoner der i gården. Så blir jeg heller ikke revet med.