«Det er helt uholdbart at enkeltforskere som Ingrid Eftedal tar all risiko, mens institusjonene går fri»
Annonse
Annonse

«Det er helt uholdbart at enkeltforskere som Ingrid Eftedal tar all risiko, mens institusjonene går fri»

Av Guro Elisabeth Lind, leder av Forskerforbundet

Publisert 7. april 2022

Eftedal-saken er en påminnelse om hvor sterke hindringer det finnes for faste ansettelser i Forsknings-Norge. Det er på tide med en ærligere og grundigere debatt om hvordan vi bekjemper midlertidighet.

Nylig gjennomførte regjeringen et tverr-departementalt møte der Kunnskapsdepartementet, Kommunal- og distriktsdepartementet, Arbeidsgiverrådet i staten og partene i arbeidslivet deltok. Temaet var den høye bruken av midlertidige ansettelser i staten. Skal det endelig skje noe som sikrer flere statsansatte fast jobb?

Bruken av midlertidige ansettelser i staten er problematisk høy. Særlig innenfor universitets- og høyskolesektoren. Blant vitenskapelig ansatte er 16 prosent midlertidig ansatt, mot rundt 9 prosent i arbeidslivet ellers. I realiteten er forskjellen enda større.

I tillegg til de «vanlige» midlertidige ansatte, finnes det nemlig tre grupper av ikke-fast ansatte som ikke fanges opp av statistikken. Den første er den stadig økende andelen postdoktorer som ikke gis kvalifiserende tiltak, slik postdoktorstillingen egentlig krever. Veksten i postdoktorstillingene er ti ganger høyere enn veksten i de kombinerte stillingene postdoktorene egentlig skal gå videre til. I praksis benyttes svært mange postdoktorer som uforpliktende arbeidshester til å gjøre forefallende arbeid – ansatte forskningslederne elsker fordi de kan brukes til alle oppgaver uten å ha hevd på fast stilling. De fleste postdoktorer er i dag midlertidig ansatte forskere, i alt utenom navnet. Og i statistikken.

Den andre gruppen ikke-fast ansatte er vitenskapelige som er ansatt på såkalte kunstneriske åremål, som er svært vanlig i de ulike kunstutdanningene. Denne unntaksregelen benyttes i dag som en hovedregel til å ansette midlertidig på kunstutdanningene. Det er ingen grunn til at ordinære vitenskapelige stillinger skal bemannes på åremål, men de åremålsansatte vises ikke i statistikken over midlertidig ansatte. Det gjør heller ikke den stadig økende gruppen av «faste midlertidige», som Ingrid Eftedal. Forskere som er fast ansatte – så lenge de skaffer sin egen lønn.

All risiko på forskeren

Det er helt uholdbart at enkeltforskere som Ingrid Eftedal tar all risiko, mens institusjonene går fri. Begrunnelsen er ekstern finansiering, men det er ikke en holdbar begrunnelse.

Annonse

Hovedandelen av den eksterne finansieringen kommer fra staten selv og fra de samme departementene som basisfinansieringen – men sluses gjennom konkurransearenaer som Forskningsrådet og EU. Myndighetene som bevilger disse midlene, har selv et uttalt mål om å få midlertidigheten ned. Ola Borten Moe har lovet at den skal ned på nivå med arbeidslivet ellers.

Disse tre gruppene av ikke-fast ansatte – postdoktorer, ansatte i kunstneriske åremål og faste midlertidige – er altså utenfor den offisielle statistikken over midlertidige. Det kan være fristende å snu på tallene: Hvor mange av de vitenskapelig ansatte i UH-sektoren er faktisk fast ansatt? Det er faktisk bare litt over halvparten – 53 prosent. Nivået har vært stabilt de siste årene til tross for at andelen midlertidige i de vanlige vitenskapelige stillingene har gått noe ned. Det viser at reduksjonen i midlertidighet tyter ut i form av andre midlertidige som ikke regnes med i statistikken.

Bryt ned problemet

Skal vi løse problemet med midlertidighet i akademia, må vi være ærlige og grundige. Problemet er ikke løst hvis midlertidighetstallene går ned, mens andre former for ikke-fast ansettelse dukker opp. Endringer som virkelig hjelper, krever at vi bryter ned problemet og tar tak i hver enkelt del med konkrete og spesifikke tiltak.

Les også: Så mange «faste midlertidige» har universitetene

Problemet med postdoktorer må løses gjennom en innstramming av postdoktorordningen, der institusjonene faktisk forplikter seg til å gi postdoktorene den kvalifiseringen loven krever. Dette vil sikre at stillingen brukes som en reell kvalifiseringsstilling og ikke for å dekke behov knyttet til prosjektforskning. Hvis de trenger arbeidshester, får de ansette forskere på vanlig måte. I tråd med alminnelige regler i arbeidslivet.

Unntaksadgangen til å ansette på kunstneriske åremål bør fjernes i sin helhet. Behovet for å ansette utøvende kunstnere kan for eksempel dekkes ved å ansette i bistillinger. Alternativt må ordningen strammes vesentlig inn slik at den kun benyttes unntaksvis slik den er ment som.

De fast ansatte midlertidige forskerne må sikres en reell vurdering av annet passende arbeid og stillinger før de blir sagt opp. På samme måte som alle andre ansatte. I tillegg må virksomhetene ta en langt større del av risikoen forbundet med den eksterne finansieringen. Mulige tiltak er opprettelse av bufferkapital og økt styring av den eksternt finansierte aktiviteten, for å kunne bygge opp fagmiljøer der ansatte kan benyttes på flere prosjekter. Ledelsen har ansvar for å sørge for god behandling av ansatte i tråd med regelverket, uavhengig av finansieringskilde. Når instituttsektoren med langt høyere ekstern finansiering kan ansette fast, bør UH-sektoren kunne praktisere fast ansettelse i minst like høy grad.

Det haster

Det er bra at regjeringen ser at kampen mot midlertidighet krever samarbeid på tvers av departementer, og det er bra at statsråd Ola Borten Moe har satt seg et ambisiøst mål. Det avgjørende framover blir at regjeringen ser det store bildet, og ikke aksepterer at en bedring i statistikken skyldes at problemet forskyver seg.

Til syvende og sist handler dette om hvordan vi forvalter knappe ressurser i Forsknings-Norge. Samfunnet trenger kompetansen til Ingrid Eftedal og de andre faste midlertidige. Kvaliteten på norsk forskning avhenger av god rekruttering og forutsigbare rammebetingelser. Også den akademiske friheten vil styrkes av tryggere ansettelsesforhold. Det haster å komme i gang.

Les også: