– Doktorgraden er altfor smal
LUKK

- Doktorgraden er altfor smal

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 8. september 2011

Mange ferdig utdannede forskere tilbys bare midlertidige stillinger og frustrasjon. De må forberedes på et arbeidsliv utenfor forskningen, mener Jon Iddeng i Forskerforbundet.

Fakta

Representantskapsmøtet er Forskerforbundets valgforsamling og skal velge nytt hovedstyre i oktober.
Leder Bjarne Hodne går av til nyttår etter maksimal tid på seks år.
Valgkomiteen ledet av Ole Jakob Sørensen innstiller ny leder og styremedlemmer for representantskapet.

– Jeg tror absolutt dette er en god ting, sier fagpolitisk rådgiver i Forskerforbundet Jon Iddeng.

Han ser frem mot Forskningsrådets evaluering av den norske doktorgradsutdanningen som skal legges frem i juni 2012. I går kom meldingen om at Nordisk institutt for studier av forskning, innovasjon og utdanning (Nifu) har fått oppdraget.

Annonse

– Se forbi flosklene

– Det utdannes i dag 1200 nye doktorer i året, og samtidig vet vi at vi ikke har 1200 forskerstillinger. Da må tanken være at doktorgradskandidatene skal dekke noe annet enn bare samfunnets behov for forskere. Jeg håper man kan komme litt bak floskelen om at Norge skal være et kunnskapssamfunn og at vi kan se på hva vi trenger og hvordan vi i så fall skal bygge opp forskerutdanningene, sier Iddeng som selv har doktorgrad i antikk historie.

– Hvordan mener du forskerutdanningen skal legges opp?

– Hvis målet ikke er å utdanne forskere til forskning, men å øke den generelle kompetansen i det norske samfunnet og arbeidslivet, bør utdanningen bygges opp deretter. Vi ser at den i dag er lagt opp ganske smalt inn mot en akademisk forskerkarriere og ikke mot et eventuelt annet samfunnsbehov. Det man tilbyr ferdig utdannete forskere nå er ofte lange midlertidige karrierer og mye frustrasjon.

– Kunne klart seg med mastergrad

Dagens doktorgradsutdanning er som oftest lagt opp som stipendiatstillinger, der doktorgradsstudenten ansettes midlertidig og lønnes av et stipend betalt av institusjonen. Universitetet eller høyskolen får arbeidskraft i form av undervisning og forskning, mens stipendiaten kvalifiserer seg til videre akademisk karriere.

Jon Iddeng, som i en årrekke har jobbet med stipendiaters og midlertidig ansatte forskeres rettigheter, mener forskerutdanningen også må legge til rette for de som ikke får forskerstillinger etter stipendiattiden. Det mener han forrige evaluering i 2002 ikke tok inn over seg i tilstrekkelig grad, og han stiller spørsmål ved hvorvidt alle som utdannes til forskere kunne klart seg med en mastergrad sånn som dagens doktorgradsutdanning er lagt opp.

Kritiserer forrige evaluering

– Om målet egentlig er at disse skal ut i forvaltning og næringsliv, så burde forskerutdanningen inkludere langt mer om for eksempel faglig ledelse, prosjektstyring og entrepenørskap. Jeg håper at de som skal evaluere dette tar inn over seg det og ikke bare gjør som i forrige runde – å konkludere med at doktorgradskandidatene får seg jobb. Det er klart de får seg jobb. Arbeidsledigheten i Norge er svært lav og dette er topp kvalifiserte arbeidstagere. Spørsmålet er om de får jobber hvor forskerkompetansen er nødvendig eller om de kunne klart seg med en mastergrad. Det er et spørsmål om hva som er samfunnsøkonomisk mest nyttig. 

Iddeng tror at universitetene og høyskolene lett kan sette egne behov foran samfunnets behov når de bygger opp doktorgradsutdanningene.

Ti år etter Storbritannia

– Det er forskjellige drivkrefter som står bak forskerutdanningene. Ved en del høyskoler er det viktig å bygge opp et fagmiljø fordi de sikter mot å bli universitet. Ved universitetene kan det derimot være viktig å bygge opp gode fagmiljøer fordi det gir prestisje, ikke nødvendigvis fordi de tenker på samfunnets behov for den kompetansen. I laboratoriefagene er det også enkelte som ønsker seg doktorgradsstipendiater fordi de har behov for arbeidskraft. Stipendiater er arbeidere i store prosjekter.  Men vi vet det er store forskjeller fra fag til fag når det kommer til behov og etterspørsel etter forskerkompetanse, noe denne evalueringen sikkert vil utdype.

Iddeng påpeker at det er særskilte forhold ved norske doktorgradskandidater som kan spille inn i evalueringen sett i forhold til de som tar doktorgrad i en del andre land.

– I snitt er norske doktorgradskandidater ti år eldre enn for eksempel i Storbritannia. Det spiller jo en betydelig rolle for det videre yrkeslivet. Det er klart at for en som er ferdig med doktorgraden i midten av trettiårene, er det vanskeligere å gå inn i forskerkarrierer med mye mobilitet og midlertidige tilsettinger enn for en i tjueårene.