«En oversiktlig og nyttig bok om økonomisk og sosial ulikhet i Norge som til tider prøver å være litt for aktuell.»

«En oversiktlig og nyttig bok om økonomisk og sosial ulikhet i Norge som til tider prøver å være litt for aktuell.»

Av Ida Jahr

Publisert 3. september 2021

Akkurat i tide til valgkampen har to professorer skrevet en bok der de vil både utforske og forklare ulikhet i Norge.

Knut Halvorsen og Steinar Stjernø har begge lang fartstid innen fagfeltene sosialt arbeid og velferdspolitikk, og er nå professores emeriti ved nåværende Oslomet. Akkurat i tide til valgkampen har de to skrevet en bok der de vil både utforske og forklare ulikhet i Norge: hva det er, hvor mye det er av den, hva den gjør, og hvordan vi kan legge opp samfunnet for å holde den på et minimum. De to er nemlig åpne om at de kommer til temaet med det normative utgangspunktet at ulikhet er negativt for et samfunn.

Fakta
Knut Halvorsen og Steinar Stjernø

"Økonomisk og sosial ulikhet i Norge"

Universitetsforlaget, 2021
168 sider
Veil. pris: kr 399

Halvorsen og Stjernø åpner kapittel 7 med å sitere Harald Eia, som i en episode om ulikhet i tv-programmet Sånn er Norge, spurte: «Hvorfor er det så farlig at noen har mer enn andre?» De vil gjerne bruke dette kapittelet (og kanskje boka) til svare på det spørsmålet. Hva gjør ulikhet med tilgang til goder og tilgang til makt i Norge? Jeg mistenker at jeg ligger langt nærmere Halvorsen og Stjernø ideologisk enn hva Eia gjør, men det viktige spørsmålet er vel: Ville Harald Eia bli overbevist av denne boka?

Annonse

Selv om boka hevder å henvende seg til et allment publikum i tillegg til studenter, så er den utformet som en lærebok. Den er delt inn beskrivende kapitler om ulikhetens størrelse og fremvekst, og om ulikhet i helse, utdanning, rettslig og politisk innflytelse, og i mer drøftende kapitler om likhet og ulikhet i forskjellige ideologier og de forskjellige partiene og velgergruppene i Norge. Til slutt kommer et kapittel om «ulikhetens konsekvenser for folk og samfunn» og ett med forslag til hva man kan gjøre for å bekjempe høy ulikhet. Disse kapitlene forteller en historie om en grov vekst i ulikhet i Norge fra 1980-årene og fremover. Halvorsen og Stjernø viser også at økonomisk ulikhet har konsekvenser for tilgangen til helsetjenester og for helsetilstanden generelt, og også for tilgang til rettssystemet og politisk påvirkning.

Men man kan spørre seg om det finnes en egen emeritus-stil (eller «grand old man»-stil) i sakprosaen: litt tørr, omstendelig, generelt godt kildebelagt, med god faglig selvtillit, men (kanskje nettopp derfor) en tendens til iblant å ta det litt raskt i svingene. Jeg skulle ønske at Halvorsen og Stjernø hadde valgt å sitere noe Fafo-forskeren Bård Jordfald har skrevet om at anbudskonkurranser bidrar til press på ansattes lønnsnivå, heller enn hva han sa på Debatten i NRK i september 2020, og at de hadde funnet andre kilder enn «Klassekampen 29.8 og 12.9. 2020» på at eiere av private barnehager kunne «øke formuen kraftig ved å selge til utenlandske investorer» fordi de fikk kjøpe billige tomter av kommunen (begge eksemplene s. 53). Sakprosabøker må hele tiden veie presisjon mot interesse, og det er synd at Halvorsen og Stjernøs presisjon på et språklig nivå (som jo fører til den litt tørre og omstendelige stilen) blir undergravet av slik bruk av mindre presise kilder, særlig fordi de to eksplisitt skriver i introduksjonen at de vil basere seg på fagfellevurderte kilder. (Min indre imaginære) Harald Eia blir ikke overbevist av Klassekampen. Ikke nødvendigvis fordi avisa befinner seg på venstresida, men fordi både han og jeg kjenner journalistikkens logikk og raske tempo, og hvordan kombinasjonen av vinklingsiver og tempo kan føre til slurvefeil. Det er forståelig at det er fristende å ta med eksempler fra den debatten som foregår om ulikhet akkurat nå, men jeg synes ikke det funker i noe som ellers er skrevet som en lærebok.

Når det er sagt, så er boka generelt godt kildebelagt. Som alle andre som skriver om ulikhet, så kommer Halvorsen og Stjernø ikke utenom Thomas Piketty, men de vil gjerne gjøre materialet relevant for en norsk diskurs, og har derfor prøvd i størst mulig grad å bruke norske kilder og beregninger fra Statistisk sentralbyrå. De forklarer fint begreper som er nyttige i diskusjonen, som Gini-koeffisienten (en målemetode for ulikhet) og forskjellen på sjanselikhet og resultatlikhet, som vel er ansett som en av de store ideologiske forskjellene mellom høyre- og venstresida. Kapitlene om det norske «ulikhetsregimet», det vil si hvordan ulikhet og likhet blir ideologisk grunngitt innen forskjellige tradisjoner i Norge – er oversiktlige og gode. Dette er en informativ bok som forhåpentligvis kan være nyttig i den pågående debatten om ulikhet, som Halvorsen og Stjernø skriver at de vil.

Og jeg tror at både Harald Eia og jeg synes det er fint at emeritus-stilen også gir seg utslag i en viss fandenivoldskhet, som kommer til syne i bruk av navngitte personer som eksempler. Røkke og Stordalen er én ting, men «sønnen til arkitekten Arnstein Arneberg» hadde nok ikke forventet å havne som eksempel på en uforholdsmessig rik person i det som vel i praksis er en lærebok innen samfunnsfagene.

Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.