Av Ragnhild Fjellro
Publisert 18. mars 2016 kl. 15:26
Ytringsrommet på norske arbeidsplasser er blitt trangere, ifølge journalistene Maria Amelie og Dag Yngve Dahle. Deres bok om ansattes ytringsfrihet i dagens Norge har både engasjement, driv og sprengkraft til å skape berettiget oppmerksomhet rundt denne betydningsfulle tematikken. Deres arbeid med empiri og funn fremstår dessuten som omfattende. Likevel er det noen problematiske sider ved boka. De oppstår i den ellers interessante brytningen mellom det journalistiske og det forskningsbaserte, og handler i hovedsak om sjanger, språk og fortellerstil.
Sjangerhybriden manifesterer seg allerede i bokas inndeling. Bokas første tre deler ser ut til å hvile på vitenskapelige formidlingstradisjoner, der første del gir bakgrunn for tematikken, andre del tar for seg empirien (ni dybdeintervjuer og en spørreundersøkelse) og tredje del drøfter funnene i lys av sentrale utviklingstrekk i arbeidslivet, særlig er begrepene New Public Management og hard HR sentrale. Bokas siste del tangerer derimot selvhjelpslitteraturen, med sine konkrete råd til både arbeidsgivere og arbeidstakere knyttet til ytringsfrihet.
Forfatterne legger seg også nært opp til forskningslitteraturen når de redegjør for tidligere forskning, plasserer egne undersøkelser i en forskningskontekst, benytter samfunnsvitenskapelige metoder som kvalitative dybdeintervjuer og en kvantitativ spørreundersøkelse og drøfter teoretiske aspekter. Men hvis boka skal leses som forskning, forekommer det flere mangler. Det redegjøres for eksempel ikke fyllestgjørende for metodene som er benyttet, og eventuelle styrker og svakheter ved dem. Ei heller får vi utfyllende begrunnelser for utvalgskriteriene.
Også språkføringen fremstår tidvis som en noe schizofren kombinasjon av akademisk saklighet og forsiktighet, og høy patosføring, spesielt i dybdeintervjuene. Her trekkes det veksler på skjønnlitterære virkemidler. Det er i seg selv ikke dumt tenkt, siden det kan skape god driv i fortellingen, men her virker det delvis mot sin hensikt. Informantenes fortellinger er så fulle av spenning og kraft at det ekstra laget av følelsesladde skildringer gjør at det bikker over. Fortellingen slutter så å si å virke, og jeg ender opp i en mild skepsis, der jeg spør meg selv om dette er et intrikat forsøk på å lure meg inn i noe jeg ikke kan være sikker på at er helt sant.
Sannhetsgehalten trues også noe av forfatternes fortellerstil. De er faktaorienterte og saklige, men jeg savner flere kritiske innfallsvinkler. Lette de aktivt etter stemmer som i større grad kunne gi et noe mer balansert bilde? Balansert rapportering er et ideal både i forskningen og journalistikken, men kanskje har journalistikkens jakt på tydelige vinklinger og overskrifter presset fram en noe ensidig formidling?
Det er stort potensial i hybrider mellom forskning og gravende journalistikk. Journalistikken har fortellerformer som kan skape driv og nysgjerrighet, mens forskningen har systematisering og teoretisering som kan gi tyngde og pålitelighet. Denne boka lykkes bare delvis med å være en slik hybrid. Likevel, med tanke på viktigheten av tematikken, håper jeg den leses av mange, og at den skaper debatt og engasjement, og forhåpentligvis enda mer grundig forskning på dette viktige området.
