Instituttsektoren:

Forbereder seg på trangere marked

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 7. desember 2011

Forskningsinstituttene må inn i universitets- og høyskolesektoren for å overleve, mener ledelse og ansatte ved Arbeidsforskningsinstituttet.

Fakta

 

  • Naturhistoriske gjenstandar: 9 953 467
  • Arkeologiske gjenstandar: 4 404 473
  • Kulturhistoriske gjenstandar: 3 588 710
  • Kunsthistoriske gjenstandar: 451 895


Døme frå utvalde universitetsmuseum:
 

Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo: 
1 699 776 gjenstandar
Nye gjenstandar i 2010: 29 976

Bergen Museum (nå Universitetsmuseet i Bergen): 
3 420 606 gjenstandar
Nye kulturhistoriske gjenstandar i 2010: 19 039

NTNU Vitskapsmuseet: 
2 604 362 gjenstandar
Nye kulturhistoriske gjenstandar i 2010: 7296

Tromsø Museum: 
747 048 gjenstandar
Nye kulturhistoriske gjenstandar i 2010: 2301

 

– Konkurransen i oppdragsforskningsmarkedet blir bare hardere og hardere. Vi tror at betingelsene for å være konkurransedyktige vil være bedre innenfor universitets- og høyskolesektoren enn utenfor.

Det sier daglig leder ved Arbeidsforskningsinstituttet (Afi) Arild Steen. I slutten av november skrev Forskerforum.no om instituttets planer om samarbeid med Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) og Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Ifølge en felles utredningsrapport står de tre institusjonene overfor valget om å inngå et formelt samarbeid eller fusjonere og bli en del av høyskolen.

– Trenger større enheter

Ved høyskolen er det noe skepsis hos Forskerforbundets lokallag mot fusjon samtidig som høyskolen fortsatt jobber med å få bitene på plass etter sammenslåingen mellom Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus, som fusjonerte til HiOA tidligere i år. For forskningsinstituttet Afi er imidlertid en sammenslåing nødvendig for å styrke instituttenes konkurranseevne, mener Arild Steen.

– Vi tror at det styrker vår forskning framover. Det et poeng med størrelse i oppdragsforskningsmarkedet. Større enheter vil ha større evne til å ta risiko i søknadsprosessene. I tillegg tror vi at koblingen mellom utdanning og forskning er bra, også for forskningen. Det gjør at vi kommer i nærere kontakt med framtidens forskere gjennom å ha kobling til undervisning.

Tøffere marked

Steen mener at markedet som forskningsinstituttene opererer i blir tøffere, og at det er viktig for Afi å posisjonere seg. Han forteller at forskningsprosjektene som utlyses blir stadig større og at de derfor krever større forskningsgrupper for å kunne få oppdraget.

– I det internasjonale markedet kreves det størrelse for å være med i konkurransen. Der har universitets- og høyskolesektoren mye bedre økonomiske betingelser enn instituttsektoren. Det gjelder også programforskningen i Norge, som legger opp til større utlysninger og større prosjekter enn tidligere. Vi ser også en tendens til at offentlig sentralforvaltning in-sourcer deler av utredningstjenestene til egne kompetanseenheter og dokumentasjonsenheter. Dermed blir dette markedet borte for instituttsektoren. Alt dette tror vi vil fremtvinge strukturendringer i sektoren, sier Steen.

Ansatte positive

Også lokallagsleder i Forskerforbundet ved Arbeidsforskningsinstituttet Ann Cecilie Bergene støtter en eventuell fusjon. Hun forteller at de ansatte støtter planene både ut fra et markedsperspektiv og for de ansattes muligheter til å få nye oppgaver.

– Hos oss er det stort sett positiv stemning til det. Både analysene av utfordringene i forskningssektoren og mulighetene det gir noen av oss til å undervise og bli en del av en større organisasjon, teller positivt.

Uenige lokallag

– Ved HiOA er det ytret bekymring rundt at instituttenes vil miste sitt selvstyre, er ikke det en problematisk konsekvens ved en eventuell sammenslåing?

– Vi ser også utfordringer i å miste selvstendigheten og autonomien. Det er det forskerne her er mest bekymret over. Men instituttene har et minimumskrav om å at vi fredes fra pålegg fra sentraladministrasjonen i fem år etter en sammenslåing. Det skal også være en egen resultatenhet, så all den tid vi får inn penger fra prosjekter, er det det som skal styre.

– Hvordan vil dere takle at Forskerforbundets lokallag ved HiOA ikke er like begeistret for sammenslåingen som dere?

– Vi syns det er en utfordring når de lokale klubbene ikke er enige, så vi skal møtes hos Forskerforbundet sentralt for å skape en felles plattform. Jeg tror mye kan løses med dialog, og det gir også Forskerforbundet en mulighet til å tenke på hvordan vi ønsker at forskningssektoren skal se ut i fremtiden.

Kunstig skille?

Bergene mener det er på tide å diskutere om det er naturlig for norsk forskning å være delt i en instituttsektor og en universitets- og høyskolesektor. Hun mener fusjonen kan bidra til en diskusjon om hva grunnlaget for forskningen skal være.

– Spørsmålet er om forskningssektoren skal fortsette å være delt som i dag. Da er det spennende og viktig å være med på utviklingen, og bidra til utviklingen. Spørsmålet er hva man mener skal være eksistensgrunnlaget til forskningen. Hvis vi mener at det viktigste er å frembringe relevant kunnskap for samfunnet, er det ingen grunn til å skille. Men om vi skal fortsette å tolke oppdragsforskning som et brudd på den akademiske friheten, er det problematisk. Det er mange som mener at akademisk frihet krever at man ikke beveger seg over i oppdragsforskningen. Jeg mener det er grunn til å stille spørsmål ved hvor fri man faktisk er i universitets- og høyskolesektoren og hvor ufri man er i oppdragssektoren, sier Bergene.

Utfordring å leve sammen

Daglig leder Arild Steen mener det vil være verdt å oppgi autonomien for å trygge forskningsinstituttets virksomhet. Også han ser sammenslåingen mellom forskningsinstitutter og en undervisningsinstitusjon som et nytt grep for Forsknings-Norge.

– Det blir en balanse mellom hva du gir fra deg av autonomi og hvilken frihet du får. Jeg er sikker på at HiOA ved å ta oss inn også vil anerkjenne hvilken frihet vi trenger for å kunne konkurrere i et forskningsmarked. Det er snakk om å ta en forskningsorganisasjon inn i en undervisningsorganisasjon. De har ulik logikk, og utfordringen er å få de to organisasjonene til å leve sammen. Dette vil være et nytt grep i organisering av forskning i Norge, men internasjonalt ser vi flere eksempler på at universiteter har forskningsorganisasjoner innenfor sin organisasjon.