Av Gunnar Hartvigsen er professor ved Institutt for informatikk, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT).
Publisert 15. juni 2016 kl. 15:04
Gunnar Hartvigsen er professor ved Institutt for informatikk, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT).
KRONIKK: For et par år siden gjennomførte jeg en undersøkelse blant doktorgradsstudenter ved mitt eget fakultet om hvorvidt de kjente til forskningsetiske retningslinjer, og dersom de gjorde det, om de da kunne gjengi en av retningslinjene. Resultatet var heller nedslående – ingen klarte testen.
Men det er kanskje ikke så rart at doktorgradsstudentene ikke klarte å gjengi minst en av retningslinjene: Fagområdene naturvitenskap og teknologi har i dag et felles sett med forskningsetiske retningslinjer som strekker seg over nesten 20 sider. Hver enkelt av de 23 retningslinjene presenteres med en utfyllende forklaring. Tilsvarende har samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi et felles sett forskningsetiske retningslinjer, som består av 46 ulike retningslinjer beskrevet i et 40-siders dokument. Begge settene med retningslinjer er blitt oppdaterte i 2016 og finnes på www.etikkom.no.
Retningslinjene omfatter alle relevante aspekter ved forskningsetikk som de aktuelle fagområdene kan komme til å berøre. Dagens regler er følgelig ikke utformet på en slik måte at forskere skal gå rundt å huske dem, men laget for å skolere forskere i god vitenskapelig praksis, samt være et nyttig redskap i grundige diskusjoner om forskningsetikk.
I tillegg til forskningsetiske retningslinjer har vi en egen lov, forskningsetikkloven, som skal, som det heter i § 1, bidra til at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente etiske normer. Loven er for øvrig under revisjon. Hvor mange forskere vet egentlig at loven eksisterer?
Innenfor medisin og helse har vi en egen lov, helseforskningsloven, som sammen med en egen forskrift om organisering av medisinsk og helsefaglig forskning regulerer forskningen på dette området. I § 1 i helseforskningsloven heter det at: «Lovens formål er å fremme god og etisk forsvarlig medisinsk og helsefaglig forskning.» Videre reguleres medisinsk forskning som omfatter mennesker av bl.a. Helsinkideklarasjonen, utarbeidet av verdens legeforening.
Forskersamfunn har sine egne forskningsetiske normer utviklet i fellesskap. Disse kan defineres som et forskersamfunns allment aksepterte standarder for god forskningspraksis. Vi kan i praksis si at de nasjonale forskningsetiske retningslinjene representer en oppsummering av forskningsetiske normer dannet internt i forskerfelleskapet, supplert med normer oppstått i en bredere samfunnskontekst.
I tillegg til et ganske omfattende utvalg av litteratur om forskningsetikk tilgjengelig fra De nasjonale forskningsetiske komiteenes (FEK) Forskningsetisk bibliotek (FBIB) finnes det mye relevant litteratur tilgjengelig fra andre nasjoner og overnasjonale organer, blant annet European Textbook on Ethics in Research fra 2010, som kan lastes ned fra EU-kommisjonens nettside. Det svenske senteret for forsknings- og bioetikk, CODEX, har en omfattende samling av pekere til internett-baserte sider og ressurser om forskningsetikk.
«Det som mangler, er at kunnskap om forskningsetikk når ut i forskersamfunnet, og ikke bare til ‘menigheten’.»
Det mangler altså ikke på tilgjengelig litteratur om forskningsetikk. Det som mangler, er at kunnskap om forskningsetikk når ut i forskersamfunnet og ikke bare til «menigheten». Vi trenger et tydelig budskap som engasjerer og gjerne provoserer – og som ikke minst blir lest, forstått og tatt hensyn til i egen forskning.
For å være sikker på at mine doktorgradsstudenter har et reflektert forhold til forskningsetikk, har jeg laget forskningsetikkens ti bud hvor jeg har forsøkt å sammenfatte det jeg mener er de viktigste forskningsetiske retningslinjene for dem. Mine ti forskningsetiske bud er som følger:
En av fordelene med denne kortformen er at den er velegnet for å debatteres på veilednings- og forskningsgruppemøter. Flere av budene har også blitt endret som følge av diskusjoner i forskningsgruppen. For eksempel ble budet «Du skal fortelle sannheten» endret til «Du skal alltid være ærlig» som følge av en diskusjon om sannhet («truth») versus ærlig («truthful»). (Diskusjonen foregikk på engelsk med utgangspunkt i en engelsk oversettelse av budene.) Diskusjonen av hva som er det viktigste budet, førte det som nå er bud nr. 1, til topps.
Budene henvender seg direkte til den enkelte forsker. Forhåpentligvis vil dette bidra til at budene både huskes og etterleves. De er også egnet for publisering i sosiale medier. Gjennomgangen av budene kan med fordel følges opp med eksempler, både reelle og konstruerte.
Jeg diskuterer regelmessig forskningsetiske problemstillinger med min forskergruppe og mine studenter. Målet er å gjøre dette så hyppig at alle mastergradsstudenter i forskningsgruppen deltar i en slik diskusjon i løpet av det året de arbeider med mastergradsoppgaven. Men er dette egentlig mitt ansvar? Jeg har valgt å svare ja på dette spørsmålet selv om det er uklart hvem som ansvaret her.
«Verken instituttet eller fakultet tilbyr egne kurs i forskningsetikk for våre doktorgradsstudenter.»
Ved UiT har vi siden 2004 hatt etiske retningslinjer for veiledning. De finnes både på norsk og engelsk. Retningslinjene, som presenteres over to sider, sier intet om at veilederen har ansvar for å informere studenten om forskningsetiske retningslinjer eller å drøfte dem under veiledningsmøter. Ved mitt institutt har vi ingen felles metodekurs for mastergradsstudenter hvor etiske retningslinjer gjennomgås, til tross for at de gjennomfører en forskningsbasert mastergradsoppgave. Verken instituttet eller fakultetet tilbyr egne kurs i forskningsetikk for våre doktorgradsstudenter.
Budene over er ikke et forsøk på å devaluere verdien av forskningsetiske retningslinjer, snarere tvert om. Målsettingen med å utarbeide en kortversjon av retningslinjene har vært å kunne diskutere temaet i forskningsgruppemøter og veiledningssamtaler. Forskere og studenter oppfordres også til å gå videre og oppsøke nettsidene til De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) (www.etikkom.no). Alle bør laste ned plakaten med «Generelle forskningsetiske retningslinjer» og slå den opp på arbeidsplassen. Plakaten finnes for øvrig både i norsk og engelsk språkdrakt. For dem som ønsker å komme i gang med undervisning innenfor forskningsetikk, så anbefales FEKs «Miniguide til undervisningsopplegg».
Jeg antar at oppfatningene om hvor mange og om det i det hele tatt er mulig å identifisere et utvalg av sentrale forskningsetiske bud, varierer mellom fag, forskningsgrupper og enkeltforskere, og at dette temaet nok er et godt utgangspunkt for debatt. Og kanskje er det nettopp debatt som er grunnlaget for engasjement og etterlevelse av forskningsetiske retningslinjer?
LES OGSÅ:
