Av Marit Greek, førstelektor, Jorunn Store Johansen, høgskolelektor, og Kari Mari Jonsmoen, førsteamanuensis, alle ved Høgskolen i Oslo og Akershus
Publisert 5. mai 2017 kl. 03:05
Uttalelser fra rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har skapt forvirring i egne rekker. Vi spør oss: Hvem arbeider vi med? Hvilke språk skal vi bruke når og hvor? Og ikke minst: I hvilken grad behersker vi disse språkene?
Hvilke ord skal brukes?
På HiOA er det internasjonale studenter. De studerer en periode ved høgskolen og drar som regel hjem etterpå. Det er også internasjonale tilsatte. Internasjonale tilsatte kan deles i tre grupper: 1) de som er ansatt ved høgskolen for bare en tidsbegrenset periode (for eksempel gjesteforelesere, gjesteforskere), 2) de som er tilsatt i faste stillinger ved høgskolen og kommer direkte fra tilsvarende stilling i et land utenfor Norge, og 3) de som først har innvandret til Norge, og deretter søkt jobb på høgskolen. Innvandrerstudenter blir brukt om studenter som har innvandret til Norge og følger et ordinært studieprogram. Hvorfor innvandrerstudenter ikke kalles internasjonale studenter ettersom «innvandrerkollegaer» med samme bakgrunn kalles internasjonale tilsatte, vites ikke. Trolig har det med akademisk grad og status å gjøre. En åpenbar mulighet er å kalle en student for en student, og en tilsatt for en tilsatt.
Les også: – Skriv så bestemoren din kan forstå det
Norsk eller engelsk?
Rektor ved HiOA har uttalt at forskning bør publiseres på engelsk. En større del av undervisningen bør også foregå på engelsk. Lærebøkene skal imidlertid skrives på norsk. Dette blir problematisk. Vi skal sikre at studentene våre tilegner seg et norsk fagspråk til bruk i profesjonsutøvelse i Norge, men om de ønsker en akademisk karriere og skal ta en doktorgrad, bør de skrive på engelsk. Stipendiatene får i så fall ikke mulighet til å bygge opp et tilstrekkelig engelskspråklig ordforråd tidlig i studiene, slik at de kan uttrykke seg faglig nyansert og presist. Det vil de imidlertid få dersom både undervisningen og pensumlitteraturen fra bachelornivå er på engelsk. Men vil de da utvikle et norsk fagspråk som er tilstrekkelig for norsk arbeidsliv? HiOA utdanner i hovedsak til yrker som medvirker til framtidig velferd og verdiskapning i det norske samfunnet: barnehagelærere, grunnskolelærere, sykepleiere, vernepleiere, barnevernspedagoger og sosionomer. Dette er profesjoner hvor språket er et viktig verktøy, og hvor kommunikasjon er en av hjørnesteinene i yrkesutøvelsen.
Les også: – Det vitenskapelige språket er og blir engelsk.
Norsk fagspråk i engelskspråklig miljø
For å dra veksler på de ressursene som finnes i kollegiet, må vi etterstrebe et inkluderende arbeidsmiljø. Det betyr blant annet toleranse for flerspråklighet, og en forståelse av kulturen i utdanningsinstitusjonen. På norskkurs for internasjonalt tilsatte ved HiOA forteller deltakerne at integrering i institusjonen og i samfunnet for øvrig blir vanskelig om de ikke lærer norsk. De mener også at det arbeidet de gjør, blir bedre av at de forstår omgivelsene rundt seg. Å arbeide i et land betyr å arbeide innen en kultur. Det finnes arbeidsmiljø i norske høyere utdanningsinstitusjoner der engelsk har tatt helt over som arbeidsspråk – til og med på møter hvor det kun er norskspråklige til stede. Da blir det vanskelig for kollegaer med et annet førstespråk enn norsk å tilegne seg norskspråklige ferdigheter. Disse ansatte skal også utdanne studenter til norskspråklige profesjoner i en norsk virkelighet.
Les også: Jeg skriver på norsk med høye ambisjoner
Ekskludering som resultat av inkludering
Når engelsk overtar for norsk, rører det ved demokratiske prinsipper i norsk utdanning og arbeidsliv. Et krav om bruk av engelsk i møter, og kanskje som arbeidsspråk, kan føre til at mange tilsatte og studenter blir brakt til taushet. Ikke alle klarer å framstå som tillitvekkende og faglig kompetente når de må snakke et fremmedspråk. Det samme gjelder selvfølgelig for dem som har norsk som andrespråk. Men om vi da snakker det språket vi behersker best, og hjelper hverandre med å oversette når det er nødvendig, så vil vi kanskje oppnå høyere grad av deltakelse og inkludering. Språklig smidighet er kanskje nøkkelen?
Trenger utvidet tid
Høgskolen tilbyr kompletterende utdanning for flyktninger, blant annet for dem som er ferdig utdannet sykepleiere fra hjemlandet. For å kvalifisere seg til studiet må de ha bestått norskprøven på nivå B2. Utdanningen går over to semestre. Etter endt studieløp skal de kunne dokumentere pleie og omsorg til pasienter og pårørende, og informere, undervise og veilede pasienter og pårørende om problemer som oppstår ved sykdom, lidelse og død. I tillegg skal de kunne undervise og veilede medarbeidere og studenter. Samtidig viser studier at en betydelig andel ordinære studenter med et annet førstespråk enn norsk, ikke fullfører studiene innen normert tid fordi de trenger tid til å tilegne seg læringskulturen og fagspråket. Ved sykepleierutdanningen har derfor kollegaer reist forslag om både forkurs og et tilbud om fireårig studieløp – det handler tross alt om pasientenes liv og helse. Hva tilsier at personer med fluktbakgrunn vil kunne lære språket, og den kulturen språket er en del av, på kortere tid enn andre?
Språkforvirring
Språk er makt, og mangel på språk er avmakt. Et godt læringsmiljø, et godt arbeidsmiljø og gode arbeidsresultater er tuftet på god språklig kommunikasjon og et miljø der deltakerne bruker det språket de har, for å fremme sine ressurser. Det åpner sjølsagt opp for språkforvirring og anglifiseringer. Når det engelske «applied» blir oversatt til «anvendt» i alle sammenhenger og «møtelokasjonen» innføres som et nytt uttrykk når det skal gis beskjed om møterom, kommuniserer det ikke alltid like godt. Er vi i ferd med å rive eller bygge Babels tårn?
Les også:
