Av Forskerforum
Publisert 15. mai 2012 kl. 09:36
Alf Rasmussen, direktør ved Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU)
Over halvparten av norske næringslivsfolk har fornærmet eller lurer på om de har fornærmet en kunde eller samarbeidspartner på grunn av dårlig språkkompetanse, har forsker Glenn Ole Hellekjær påvist. Han fant at norske bedrifter sårt trenger bedre kunnskaper i fremmedspråk.
Økt globalisering fører til økt etterspørsel etter kandidater som kan kommunisere over landegrensene, altså slike som har både språk- og kulturforståelse.
Dette er noen av konklusjonene i etterkant av Internasjonaliseringskonferansen 2012, som ble arrangert i Oslo 8. og 9. mars 2012. Temaet for konferansen var kobling mellom internasjonalisering av høyere utdanning og arbeidsliv. Konferansen ble arrangert i samarbeid mellom landets åtte universiteter, Norges Handelshøyskole og SIU.
Samarbeid mellom næringsliv og universiteter er i vinden som aldri før, og med god grunn. Universitetene er utpekt til hovedmotorer i kunnskapsøkonomien. Men for at kunnskap skal bli til verdiskaping, kreves det bedre dialog med arbeidslivet.
Mangel på møtesteder har vært en stor utfordring, men dette er i ferd med å endres nå.
Alle høyere utdanningsinstitusjoner i Norge er pålagt å opprette råd for samarbeid med arbeidslivet. Hvilken plass har internasjonalt samarbeid i dette bildet? Kunnskapsøkonomi er ikke lenger et nasjonalt anliggende, og dette må tas i betraktning når det skal utvikles nye utdanningsformer som i større grad inkluderer arbeidspraksis.
Det er på tide å løfte blikket. Vi må ikke bare spørre hvilken kompetanse bedrift X trenger, men også hvilke kunnskaper og ferdigheter arbeidstakere trenger i fremtidens globale arbeidsmarked.
NHO har foreslått å la den yrkesfaglige modellen tjene som inspirator for utviklingen av høyere utdanning. Dette ville bety mer praksis inn i studiene. Det kunne også bety en tydeligere internasjonal satsing. Går du på restaurant- og matfag, ville det ikke da smakt godt å jobbe en periode på en restaurant i gastronomiens hovedstad Paris?
Det er fullt mulig. Kristiansund videregående skole har i en årrekke sendt elever og lærlinger på utplassering i Paris. Skolen melder om at ordningen gir stort læringsutbytte, fører til økt rekruttering og ikke minst: til økt gjennomføring. Og denne skolen er langt fra den eneste.
Mange norske elever og lærlinger i fag- og yrkesopplæringen har utplassering i europeiske bedrifter. Bare i 2011 var over tusen nordmenn på utplassering gjennom Leonardo da Vinci, EUs program for samarbeid innen fag- og yrkesopplæringen.
Slike organiserte og strategiske praksisordninger er foreløpig færre innen høyere utdanning. Men det er fullt mulig å få arbeidspraksis mens man studerer. Det er faktisk mulig å få både internasjonal erfaring og arbeidspraksis i studietiden – i tillegg til studiepoeng.
Erasmus praksisopphold gir europeiske studenter, også norske, muligheten til å ta et arbeidsopphold utenlands som en integrert del av studiene. Kun 79 norske studenter benyttet seg av dette tilbudet i studieåret 2010–11, til tross for Erasmus-stipend i tillegg til lån og stipend fra Lånekassen. Til sammenligning tok norsk arbeidsliv imot 500 europeiske studenter på Erasmus praksisopphold i samme periode.
Når man ser bort fra enkelte store profesjonsutdanninger som ingeniør-, sykepleie- og lærerutdanning, er det i Norge liten tradisjon for praksis i utdanningen. Det er nok en viss skepsis i enkelte fagmiljøer, hvor man frykter at praksis ikke er «faglig nok».
Fagligheten er det opp til studentens veileder å ivareta, sammen med studenten og bedriften hun skal jobbe i. Bedriften setter i forkant opp en kontrakt som beskriver hvilke arbeidsoppgaver studenten skal ha, og som alle tre partene signerer.
I etterkant får studenten en attest fra arbeidsplassen som beskriver hva hun har gjort. Ved hjemkomst skal studenten skrive en rapport. Karakterer gis ikke. Intensjonen er at oppholdet skal gi full uttelling i studiepoeng. Europastudier ved NTNU er ett studium hvor Erasmus praksisopphold nå er godt tilrettelagt, med flere utreisende studenter årlig.
Kanskje kan dette være noe å se nærmere på for de nye rådene for samarbeid med arbeidslivet: Hvordan endre holdningene til praksis i utdanningen? Hvordan utvikle internasjonale samarbeidsstrukturer som legger til rette for praksisopphold utenlands?
Her kan vi lære av våre naboer i sør, nærmere bestemt det humanistiske fakultetet ved Københavns universitet. Arbeidspraksis, innenlands eller utenlands, er innført som en frivillig rettighet for alle fakultetets studenter. Studiepoeng følger med. Alle praksisoppholdene må kvalitetssikres i forkant, og jobbeskrivelse må utarbeides, slik at faglig relevans og tyngde er sikret.
Ordningen regnes som en stor suksess: For universitetet gir det god reklame, for studentene gir det arbeidstrening, kompetanseavklaring – og økt selvtillit.
Ett viktig aspekt med praksisordningen er at mange bedrifter får øynene opp for humanisters kompetanse. En filosofistudent fikk seg praksis på en politiskole. Rart? Ikke nødvendigvis. Kulturforståelse, konflikthåndtering og språk er ferdigheter som bare vil bli viktigere framover, meldes det fra den danske politiskolen.
Bergen Arkitekthøgskole arbeider aktivt med praksisopphold. Skolens rektor Marianne Skjulhaug forteller at utdanning og arbeid er tett sammenvevd innen arkitekturfaget: «Mange av studentene våre jobber i løpet av studiet, og mange av lærerne har også egen praksis. Vi ser det som veldig positivt at studentene gjør seg internasjonale praksiserfaringer», sier hun.
De store norske universitetene har foreløpig ikke utviklet ordninger med praksisopphold godt nok. En mulig forklaring er at regjeringen foreløpig ikke har satt politisk trykk på feltet. Statssekretær i Kunnskapsdepartementet Kyrre Lekve åpner for at systematisert satsing på praksisopphold i høyere utdanning kan komme.
Nye former for internasjonalt samarbeid vokser fram i norsk utdanning, alt sammen bunnet i ønsket om kvalitetsheving. Økt kvalitet fordrer at samarbeid, inkludert studentutveksling, er strategisk.
Flernasjonalt samarbeid om studieprogram er en voksende trend. SIU har nylig utlyst midler til norske læresteder for å utvikle fellesgrader. Ideen her er å utnytte og utvikle hverandres sterke sider, og lære over landegrensene. Slik kan man sikre best mulig kvalitet i utdanningen og studentutvekslingen.
NTNU er sammen med Universitetet i Bergen på norsktoppen når det gjelder internasjonalt samarbeid om grader og studieprogram. «Embedded Computing Systems» er et Erasmus Mundus masterprogram som NTNU tilbyr i samarbeid med det tekniske universitetet i Kaiserslautern og universitetet i Southampton. Industrien er med på å utvikle prosjekter og masteroppgaver for studentene. Muligheten for arbeidspraksis er en integrert del av studiet.
Dette kan være enda en ny vei å gå framover: å legge til rette også for arbeidspraksis når nye fellesgrader utvikles. Slik kan norske læresteder bidra til å uteksaminere kandidater som ikke bare er skolerte i teori, men som også har erfaring fra både norsk og internasjonalt arbeidsliv.
Diskusjoner om hvordan utdanningsfeltet skal og bør utvikles, handler også om prioriteringer og makt. I dette perspektivet er det klart at utdanning handler om mer enn å tjene arbeidslivets behov. De store universitetene har tradisjonelt vært opptatt av dannelse og trening i kritisk tenkning, som selvsagt er viktig også i dag.
Men utdanningsinstitusjoner har også som oppgave å forsyne samfunnet med best mulig kompetanse. Det beste vil altså være å holde flere tanker i hodet samtidig: dannelse og arbeidslivets behov.
Etter fullførte studier vil de aller fleste studentene finne seg arbeid utenfor UH-sektoren. Praksiserfaring fra arbeidslivet kan lette denne overgangen.
Samtidig kan erfaringer fra arbeidslivet også berike utdanning og forskning på nye måter i framtiden.
Som det heter i «Kunnskapserklæringen», som elleve sentrale aktører innen utdanning, forskning, arbeids- og næringsliv nylig har spilt inn i forkant av den bebudede forskningsmeldingen: «De beste spørsmålene dukker ofte opp der faget utøves i praksis, som i industrien, næringslivet eller i sykehusene. Studenter og vitenskapelige ansatte som har erfaring fra anvendte forskningsmiljøer, bedrifter eller i offentlig sektor, har ofte med seg mange gode innspill når de kommer tilbake til sitt fagmiljø.»
Et tettere og bedre samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidslivet vil altså kunne spore til nytenkning og utvikling – og tjene alle involverte parter.
