Kunnskap nedenfra

Av

Publisert 10. april 2015

En bok som kan gjøre deg frustrert. Nei, den er ikke dårlig, men viser konsekvenser av byråkrati.

kunnskap-nedenfra

Fakta

Karin Widerberg
I hjertet av velferdsstaten. En invitasjon til institusjonell etnografi
Cappelen Damm Akademisk
250 sider
Veil. pris: kr 379

Institusjonell etnografi (IE) representerer et lite opprør mot de begrepene, teoriene og forestillingene som den tradisjonelle samfunnsvitenskapen har bygd sin kunnskap om samfunnet og dets ulike institusjoner ved hjelp av. Forskningssubjektenes erfaringsverden kommer ikke til syne når de møtes gjennom begreper og abstraksjoner, er én kritikk. Som følge av det er det sannsynlig at forskeren dermed produserer kunnskap om folk og ikke for dem, og derfor at all kunnskapsproduksjon alltid vil ha et element av maktutøvelse i seg. Når oppdraget i mange tilfeller så er å undersøke nettopp makt og styring i samfunnet, kan det bli kinkig.

Inngangen til kunnskap om de institusjonelle prosessene kommer nedenfra.

Det er nettopp styring IE er opptatt av. Hvordan offentlig sektor, med alle sine måle- og kontrollsystemer, slår inn på «bakkeplan». Hvordan styring faktisk skjer, er hva man søker å finne ut av. IE er således en metode for å erverve slik kunnskap. Det ligger i begrepet «etnografi» at metoden er kvalitativ, og at den innebærer en nærhet til informantene, og her er det åpne intervjuer som er standarden. Artikkelsamlingen I hjertet av velferdsstaten, redigert av professor i sosiologi Karin Widerberg, inneholder ni empiriske studier der alle gjør bruk av IE. Her møter vi blant annet den barnehageansatte som skal forholde seg til barn som vekker bekymring, den pårørende som klager på dårlig eldreomsorg, konsekvensene av et «tenure track»-system innenfor akademia og den UDI-ansattes håndtering av tvil i asylsaker. Og utgangspunktet for forskningen er: Hvordan ser systemet/styringen ut fra de respektive posisjonene? Men man spør ikke informantene om det, i stedet spør man om deres hverdag/arbeidsdag. Hva er det de faktisk gjør? Og hvilke muligheter har de hele tiden? Informantene beskriver gjennom et erfaringsnært språk sine egne aktiviteter og gjøremål, og tankevirksomheten knyttet til dette.

Ut fra disse beskrivelsene kommer makroplanet, styringen altså, til syne: det være seg i form av rammeplanen, måloppnåelsen, dokumenteringsinstruksen. Inngangen til kunnskap om de institusjonelle prosessene kommer altså nedenfra, og ikke bare det, men fra et gitt ståsted der nede. Man får øye på makroplanet slik det nedfeller seg på praksisnivå, gjennom de ulike relasjonene og diskursene som informantenes praksis er innvevd i. Man undersøker hvordan hverdagslivets/arbeidslivets erfaringer er kjedet sammen med makroplanet og maktstrukturene her. Det er ikke sikkert at disse er kjent for den enkelte. Men her kommer poenget med kunnskap for folk inn: Dersom styringsinstruksene er uklare eller motstridige, og derfor særlig utfordrende å håndtere, kan de nå lære at det ikke er noe de selv må bære ansvaret for, det er systemet som skaper vanskelighetene.

Boka er først og fremst en innføring i og anbefaling av metoden IE. Som det fungerer den godt – så lenge man leser introduksjonskapitlet til slutt. Det er nemlig altfor innforstått (og innledningsvis også med upresist språk) og er derfor avhengig av de andre tekstene, som er både klare og inviterende. Som en analyse av styringsrelasjonene rekker den bare å pirre deg litt. Du skjønner at frustrasjon og usikkerhet ligger i kjølvannet mange steder, men det er ingen sammenfattende analyser. Til det trengs kanskje andre tilnærmingsmåter.