Lær av verdens toppuniversiteter - gi mer administrativ støtte på «gølvet»

Av Nils Chr. Stenseth, professor ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo

Publisert 19. mai 2019

I Norge må professorer med til dels høy lønn gjøre mye arbeid som kunne vært gjort langt mer profesjonelt av administrative personer, skriver professor Nils Chr. Stenseth.

En versjon av dette innlegget ble publisert i Aftenposten 14.05.19.

Forskerforbundets nestleder Kristin Dæhli har helt rett, etter min mening, når hun sier at «administrasjonskutt blir forskningskutt»: Forskerne må selv gjøre mer administrasjon på bekostning av forskning, undervisning og forskeropplæring. Min oppfatning er imidlertid at det ikke nødvendigvis er for mye administrativ støtte ved våre universiteter, men at denne er feilaktig fordelt – i alle fall slik jeg kjenner det fra Universitetet i Oslo (UiO).

Problemet ved norske universiteter er at det er en stor mangel av administrativ støtte der forskning og forskerutdannelsen faktisk finner sted – på «gølvet», som jeg pleier å si. Ved verdens toppuniversiteter – og det er jo de vi liker å sammenlikne oss med – er det mye mer administrativ støtte direkte opp mot de produktive forskningsgruppene. Det er det ikke her i landet. Her må professorer med til dels høy lønn gjøre mye arbeid som kunne vært gjort langt mer profesjonelt av administrative personer som jobbet tett opp mot forskningsenheten.

Det er klart at universitetsledelsen (rektor og direktør) også må ha en stab rundt seg – likeså ledelsen på fakultets- og instituttnivå. Men det er helt avgjørende at grunnenhetene der forskning og undervisning skjer, har et godt støtteapparat nært seg.  

Da svenske Bertil Andersson i 2011 ble ansatt som rektor ved Nanyang Technological University i Singapore, omgjorde han 15-20 prosent av den sentrale administrative staben til administrativt personell knyttet direkte opp mot den akademiske virksomheten. Bertil Andersson hadde, mens han var rektor, en egen forskningsgruppe slik at han kunne holde nær kontakt med forskningen ved det universitet han ledet. Som Andersson en gang sa til meg: «etter at vi fikk redusert den administrative staben, fikk jeg til og med tid til å skrive vitenskapelige artikler mens jeg er rektor». Det er grunn til å anta at disse strategiske grep var avgjørende for at Nanyang Technological University har klatret svært mye på universitetsrangeringen. I følge anerkjente Times Higher Education World University Ranking lå universitetet på plass 169 i 2012, og klatret sakte men sikkert opp til å ligge på plass 51 blant verdens universiteter i 2019 – dette er et hopp på 118 plasser. Universitetet i Oslo har også klatret siden vi lå på plass 181 i 2012, men vi har ikke kommet høyere enn plass 121 i 2019 – et hopp på 60 plasser.

Mitt råd til norske universiteter er: lær av Nanyang Technological University i Singapore og fordel de administrative ressurser annerledes, slik at de mer direkte støtter opp om universitetenes hovedoppgaver: forskning, høyere utdanning og formidling av kunnskap. Med det vil våre universiteter bli endra bedre. I mange etater reduserer man den administrative staben: i helseforetakene, for eksempel, gjør man det ved å kutte støtten «på gølvet» – legene får redusert støtte til å rapportere, mens toppadministrasjonen (de som krever rapportering) vokser. Det ser ut som om ressursene brukt på administrasjon er redusert, men reduksjonen skjer ikke der den bør skje, nemlig på toppen. La oss unngå en slik utvikling ved våre universiteter – følg heller Bertil Anderssons suksessfulle strategi.


  • Les også: