Mangfold på museet

Av Siri Lindstad

Publisert 28. juni 2018

Du har selvfølgelig gjort det mange ganger – gått inn på et tun, over en dørstokk, opp en trapp for å kikke inn på liv vi har levd – og lever. Museene våre er populære utfluktsmål, ikke minst nå i ferieukene som venter oss.

Fakta

Bettum/Maliniemi/Walle (red.)

Et inkluderende museum. Kulturelt mangfold i praksis.

Museumsforlaget, 2018

277 sider

Veil. pris: kr 390

Men hvem og hva møter deg egentlig? Hvem sine liv er det som får plass på våre ulike kulturhistoriske museer? Og med hvilke ord fortelles hvilke fortellinger?

I 2006 ble det såkalte Mangfoldsnettverket opprettet etter avtale med Kulturrådet. Hensikten med nettverket har vært å løfte fram kompetansen blant museer som jobber aktivt med minoritetstematikk og kulturelt mangfold. Nå har ni museer bidratt med artikler til en bok som drøfter det inkluderingsarbeidet som pågår.

Det er da også en bok som bør nå ut langt utover museumssektoren. De diskusjonene som finner sted mellom permene her, om inkludering, ekskludering, mangfold og makt, har relevans på alle områder der mennesker møtes. Spesielt gir Thomas Michael Walle fra Musea i Sogn og Fjordane sitt kapittel om «museale inkluderingsstrategier» mye å tygge på. Han problematiserer hele inkluderingsbegrepet, der fokuset på minoritetene altfor lett forblir et sidespor og ikke får utfordre tenkningen rundt majoritetskulturenes selvfølgelighet som sådan.

Den kritiske tonen til det som foregår av inkluderingsarbeid ved museene, er for øvrig symptomatisk for hele boka. Artiklene er i stor grad skrevet av konservatorene og formidlerne bak de ulike utstillingene, og likevel er det langt unna selvskrytet og de ubetingete suksesshistoriene. Derimot sitter selvkritikken løst over alt man kunne ha gjort annerledes, og alt som ikke funket, for eksempel i dialogen med representanter for minoritetsgruppene. Det er så jeg innimellom får lyst til å stryke artikkelforfatterne på kinnet og si at så ille var det vel ikke?

Samtidig hadde et litt større mangfold blant artikkelforfatterne gjort seg. For det er et paradoks at de som skriver om det mangfoldsarbeidet som har vært gjort så langt, selv tilhører majoritetsbefolkningen, om de er en aldri så ydmyk utgave av denne.

Men altså: Som lesere inviteres vi med på et utvalg ulike utstillinger fra de siste årene, det være seg skaut-utstillingen «Blyge blikk» ved Nasjonalgalleriet i 2011, fokuset på Varangerhuset – en kombinasjon av bolig og fjøs – i Vadsø i 2016, eller «Våre hellige rom» ved Interkulturelt museum i Oslo 2007-2014. Særlig har etniske minoriteter som skogfinnene og tater-/romanifolket vært viet økende oppmerksomhet, og tre av artiklene forteller om arbeidet med å inkludere og løfte fram disse kulturene ved like mange museer. Her hadde jeg gjerne sett en fjerde tekst som knadde sammen erfaringene fra de tre ulike utstillingene og fikk fram fellesnevnere og forskjeller. For i disse tekstene blir det spesielt tydelig det som nesten alltid er svakheten ved artikkelsamlinger: Det blir mange gjentakelser, samtidig som man savner en tydeligere struktur og helhet. Jeg blir også sittende og lure på hvor man tenker at veien går videre? Tidligere nevnte Walle våger seg frampå med spørsmålet om det velvillige inkluderingsarbeidet er en måte for museene å verne seg selv mot kritikk på. Burde de heller se det produktive i friksjon og motstand? Se, det hører jeg gjerne en bredere diskusjon om.