Publisert 7. februar 2020 kl. 13:14
Som hyppig brukt Storbritannia-ekspert i mediene og en av redaktørene for nettstedet Britiskpolitikk.no har Øivind Bratberg kommentert Brexit-sirkusets mange krumspring. Etter valget 12. desember, der det ble klart at det konservative partiet vant et overlegent flertall og dermed en garanti for utmeldelse 31. januar, har mediehenvendelsene stilnet. Men én side av Brexit har vært lite omtalt: Hvordan britisk EU-utmeldelse påvirker akademia.
Førstelektor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo
Aktuell med: 31. januar meldte Storbritannia seg ut av EU. Bratberg har skrevet flere bøker om britisk politikk og er redaktør i Britiskpolitikk.no.
– Hva har endret seg etter 31. januar?
– Vips var det et juridisk faktum at Storbritannia ikke lenger er med i EU, men det var også en dato som passerte uten de store endringene all den tid man har en overgangsperiode ut 2020. Man har gitt slipp på tilstedeværelsen i EUs institusjoner, men det vil ikke skje noe i 2020 annet enn at det skal forhandles.
– 2019 fremsto som et av de mest turbulente årene i britisk politikk noensinne. Stemmer det inntrykket, eller er det bare fordi vi fulgte litt ekstra med?
– Det var veldig turbulent. Det var mye som foregikk som er helt uten presedens, som speakerens rolle som anti-Brexit-strateg og høyesteretts inngripen da statsminister Boris Johnson suspenderte parlamentet. Det var en følelse av politisk unntakstilstand hele året, som fikk en forløsning i parlamentsvalget 12. desember. Det ga et klart utfall og en retning videre som avsluttet en veldig kaotisk periode.
– Sammen med Hans Olav Lahlum har du skrevet bok om britiske statsministere fra år 1900 til 2015. Hvordan plasserer du Boris Johnson i rekken?
– Han vil jo gjerne iscenesette seg selv som en frittenkende, klarsynt, uformell og eksepsjonell politiker. En Churchill for vår tid. Men han har en stor bevisbyrde på sine skuldre. For det han har oppnådd så langt, har i stor grad bygget på sjarlatanens metode: ganske billige knep, snarveier, halvsannheter og en folkelig appell. Hans kongstanke er å føre Storbritannia ut av EU og skape en ny retning for det britiske samfunnet og landets posisjon i verden. Det er en forvandlingens tid, og det er det han til sist vil dømmes på. Han kan bli en stor statsminister, men kan også ende med å mislykkes i stor skala.
– Hva vil det ha å si for forskningssektoren at Storbritannia ikke lenger er med i EU?
– I realiteten er det tre store spørsmål i sving her om man ser på akademia som helhet. Det ene er forskningssamarbeid og deltakelse i EUs felles forskningsprogrammer. Og så er det en åpenbar utfordring med forskermobilitet, med arbeidstillatelser og i hvilken grad man kan ha et felles europeisk akademia. Og det tredje er studentmobilitet og de mulighetene som er gitt til norske og europeiske studenter til å studere i Storbritannia. Alt dette er i spill, og så får vi se hvor alt lander.
– Dette er vel ting som står på spill for britene også?
– Det står masse på spill for Storbritannia. De har veldig mye å tape på å lukke dørene på alle tre punkter. Spesielt når det gjelder forskningssamarbeid og forskermobilitet, som også knytter seg til profitt for universitetene. Britiske universiteter er en suksesshistorie, og Storbritannia har tjent enormt mye på forskningsfinansieringen fra Det europeiske forskningsrådet. Det er med god grunn sektoren er veldig på vakt og ønsker seg et tettest mulig samarbeid med EU, fullverdig deltakelse i forskningsprogrammene og lav terskel for mobiliteten.
– Britiske universiteter topper enhver universitetsrangering. Står de i fare for å dale?
– De er sårbare for endringer i suksessindikatorene, fordi indikatorene i rangeringene baserer seg mye på tilgang til penger og de beste hodene, som de har i dag. Det er et springende punkt om finansieringen og mobiliteten vil videreføres. Jeg tror mye av det europeiske samarbeidet vil videreføres, men det er et politisk spill om dette, og universitetssektoren er kanskje ekstra utsatt fordi den er så symboltung.
– Hvordan da?
– Den representerer en spydspiss, som åpenbart gagner britisk økonomi, men samtidig er universitetene et kjerneområde for «remain-siden». Det er en veldig internasjonalt orientert, glanset side av det britiske samfunnet, som er knyttet til de store byene og frakoblet alliansen som vil ta landet ut av EU. Blant dem som skal gjennomføre Brexit, er det mange som ikke er så begeistret for å strekke ut en hånd mot universitetene. Det konservative partiet er ikke valgt for å beskytte akademia. Langt derifra.
– Ja, i Oxford og Cambridge stemte henholdsvis 70 og 73 prosent for å forbli i EU. Det sier kanskje noe om akademias posisjon?
– Det passer som hånd i hanske med den grunnleggende konflikten i det britiske samfunnet der universitetsfolk står på den ene siden av kløften. Da er det ikke så rart at akademias forhold til EU blir politisert, og det vil være vanskelig for Boris Johnson å skape en fest rundt et europeisert akademia etter Brexit. Hvis det gjøres, kan det være grunn til å gjøre det i dølgsmål, for det er dårlig politisk reklame for hans prosjekt som dreier seg om å komme helt andre folk i møte.
– Hvordan reagerer dine britiske kolleger innen statsvitenskap på Brexit?
– Det passer med klisjeen om hva folk mener om og frykter med Brexit. Det er en veldig sterk overvekt av akademikere som gjerne skulle sett fortsatt britisk EU-medlemskap. Samtidig er det faglig sett en god del selvransakelse blant statsvitere, for de prøver å få tak på hva som har skjedd i folkedypet.
– Er det en slags egoistisk blindflekk blant akademikere – at de ønsker å bli i EU fordi det gagner dem, men kanskje er blinde for opplevelsen til folk flest?
– Det er en del av en klasseanalyse som preger flere politiske områder, som innvandring og globalisering, hvor akademikere tilhører en liberal kategori. Samtidig er de lite eksponert for skyggesidene i samfunnet, og ser ned på dem som har vanskeligheter med innvandring og globalisering. Det kan være at det ligger en sneversynthet i å ønske seg tett europeisk samarbeid, mens samfunnet ellers ikke tjener på det i et verdiperspektiv. Det er en vanskelig diskusjon å komme til bunns i.
– Stiller samfunnsforskere med et handikap når de skal analysere slike bevegelser som de ikke er en del av?
– Det er et veldig godt poeng, tror jeg. Det er et ordentlig paradoks hvis man i samfunnsvitenskapene stiller med skylapper når man skal forsøke å analysere samfunnet fordi akademia er en silo med sitt eget verdisett. Mange i britisk statsvitenskap har vært på etterskudd med å forstå samfunnsutviklingen, fordi de selv er en avsondret øy. Det er et problem som har blitt synliggjort i forbindelse med Brexit.
– Hva kan man gjøre med det?
– Det har jeg ikke noe godt svar på. Men det er en god begynnelse å erkjenne at den avsondringen er der, og at man studerer en samfunnskonflikt fra et perspektiv som ikke er nøytralt. Man er atskilt fra mange andre stemmer i samfunnet som man bør lære å kjenne. Det er aller mest presserende for humaniora og samfunnsfagene, fordi vi har som mandat å tolke samfunnet rundt oss.
– Er akademia egentlig en mer kontroversiell sektor i Brexit-sammenheng enn andre?
– Ja, jeg syns absolutt man kan si det. Man kan snakke om sektorer som har mer eller mindre å tape på Brexit, men akademia har ikke bare noe å tape, men seiler inn i verdikonflikten på den ene siden av kløften på en helt annen måte enn andre økonomisk utsatte sektorer.
– Men tror du ikke egentlig at det ordner seg, og at de får på plass en avtale?
– Jo, jeg tror det. Men jeg tror ikke den britiske regjeringen kommer til å gjøre det til en del av sin reklamekampanje overfor sine velgere. De vil nok heller forbigå det litt i stillhet. Det blir et spennende år, og vi er heldig stilt som rolig får sitte og følge med.
