Ønsker vi psykisk eller faglig sterke forskere?

Av Jan Sigurd Blackstad

Publisert 19. september 2016

Om jeg velger en karriere som forsker, er det på tross av arbeidsvilkårene, skriver Jan Sigurd Blackstad.

 

blackstad-jan-sigurd2bw

Jan Sigurd Blackstad, masterstudent i nevrofysiologi ved Institutt for Biovitenskap, Universitetet i Oslo

«Det er bra for forskersamfunnet at det er en høy terskel», sier NIFU-forsker Per Olaf Aamodt i Forskerforum.no 14. september. Jeg er helt enig med Aamot i at man «ikke skal spasere inn fra gata for å få en stipendiatstilling». Det skal være vanskelig å få seg en stilling som forsker. Ønsker vi forskning i verdensklasse må kriteriene være deretter. Problemet er dessverre at terskelen Aamodt beskriver ofte ikke handler om faglig kompetanse, men hvem som takler arbeidsvilkårene.

Som masterstudent på siste semester føler jeg dette personlig på kroppen og kjente meg godt igjen da Forskerforbundet nylig la frem tall som viste en nedgang i interessen for å gjøre karriere som forsker. Om jeg velger en karriere som forsker, og er så heldig å få tilbud om et stipendiat, er det på grunn av stor interesse for mitt fagfelt, og på tross av arbeidsvilkårene. Det jeg da sier ja til er tre til fire år med midlertidighet der det beste utfallet er enda mer midlertidighet, om jeg da ønsker å fortsette min karriere ved universitetet. I tillegg forventes ofte ubetalt overtid og stor dedikasjon. Dette er et dårlig utgangspunkt for studenter som ønsker å stifte familie, kjøpe bolig og begynne sine liv etter endt utdannelse. I et marked der boligprisene forsetter å stige og kravet til egenkapital følger med, lokker ikke et arbeidsmarked med et hav av midlertidighet. Det er ikke rart om studenter i dag har større behov for økonomisk trygghet enn før. Det er helt forståelig og rasjonelt.

Stor grad av midlertidighet er også et dårlig utgangspunkt for de mange studentene som sliter med psykisk helse men ellers er faglig sterke kandidater. Når vi vet at 1 av 5 studenter sliter med psykiske problemer er det et stort problem at akademia ikke kan tilby tryggere rammer enn det de gjør. Jeg har selv bekjente medstudenter som til tross for sterke faglige prestasjon velger bort en karriere i akademia da systemet i dag selekterer de som er sterke nok sosialt og takler uvissheten om fremtidig karriere.

Når vi selekterer på denne måten får vi sterke psykososiale forskere, men kanskje ikke de som er best faglige. Når vi vet at så mange sliter med psyken allerede som studenter er det merkelig at det ikke tas hensyn til dette slik at universitetene får de sterkeste faglige kandidatene som søkere, og ikke bare de som er sterkest psykisk. Er forskningen virkelig tjent med at det kun er individene som takler denne usikkerheten som kommer igjennom nåløyet? Hvem sier at de som sliter med psykiske problemer og er avhengig av en mer forutsigbar hverdag, eller de som vil stifte familie, ikke kan levere eksepsjonelle forskningsresultater? Det må være rom for alle mennesketyper ved universitetene våre. Også de som har behov for trygge rammer og forutsigbarhet.

Det skal være vanskelig å få et stipendiat. Men det skal være vanskelig fordi det er faglig utfordrende. Ikke fordi livsstilen ikke passer. Det er min oppfatning at de fleste som ikke fullfører sin doktorgrad gjør dette av årsaker relatert til arbeidslivet, og ikke på grunn av fallende faglig interesse. Å selektere fremtidige forskere på om de takler en stressende og usikker arbeidshverdag, uten tydelige karriereveier, er merkelig om det er de faglig sterkeste kandidatene en ønsker seg.