Overdommer Berge
LUKK

DEBATT

Overdommer Berge

Av Nils Vibe, NIFU

Publisert 12. desember 2012 kl. 12:07

Knapt noen tråkker mer solid over streken mellom forskningens og politikkens verden enn professor Kjell Lars Berge, skriver Nils Vibe.

overdommer-berge


Nils Vibe, NIFU – Nordisk institutt for studie av innovasjon, forskning og utdanning

Fakta
<

Oppdragsforskning: Nordlandsforsknings rapport om forsøket med én norskkarakter har blitt en torn i øyet på forsvarerne av den obligatoriske sidemålsundervisningen.

Professor Kjell Lars Berge kommer i den anledning med følgende uttalelse til Forskerforum: – Det er jo eit politisk standpunkt at ein skal ha sidemålsopplæring, og om ein ønskjer å endre på dette, bør ein normalt gå den politiske vegen gjennom politiske fatta vedtak. Det er oppsiktsvekkande at politikarar og ein del byråkratar trur at vi forskarar skal engasjerast til å drive med ei slags form for effektforsking for å kunne sjå verdien av eit kunnskapsfelt som Stortinget har vedteke.
 
Den første delen av Berges uttalelse er det ikke vanskelig å si seg enig i, mens den siste delen er langt mer problematisk. Jeg synes ikke det er det minste oppsiktsvekkende at byråkrater og politikere ønsker å engasjere forskere for å skaffe fram kunnskap som kan brukes som grunnlag for politiske beslutninger. En eventuell beslutning om å endre sidemålsundervisningen vil selvsagt måtte være politisk, men det ville være et stort gode om en slik viktig beslutning bygget på forskningsbasert kunnskap. Og slik synes jeg det bør være innenfor alle sektorer av samfunnslivet, enten det dreier seg om helse, samferdsel eller undervisning. Oppdragsforskningens legitimitet bygger på to grunnpilarer – kvalitet og relevans – og relevans betyr i denne sammenheng blant annet at forskningen skal danne et godt grunnlag for politiske beslutninger.
 
Berges vurdering er sterkt farget av hans egne språkpolitiske standpunkter.
 
Berges pekefinger løftes mot det han oppfatter som politisert forskning og forskere som han mener lar seg bruke av politikere og byråkrater som har tydelige agendaer. Paradokset her er at knapt noen tråkker mer solid over streken mellom forskningens og politikkens verden enn Berge selv. Hans vurdering av andre forskeres beslutninger om å påta seg oppdragsprosjekter og resultatene de kommer fram til, er sterkt farget av hans egne språkpolitiske standpunkter. Han opptrer som en overdommer når prosjekter han ikke liker, blir igangsatt, og når resultater som ikke harmonerer med hans synsmåter, blir presentert. Når noen beveger seg innenfor hans språkpolitiske revir for å framskaffe mer kunnskap, sitter uttalelser som «kvasivitskaplege studiar» løst. Hvis noen lar seg bruke politisk, så er det Berge.