Publisert 29. september 2019 kl. 19:40
23 år gammel flyttet Hanne Solheim Hansen (56) fra Lolland i Danmark for å studere på Norges landbrukshøyskole på Ås. 33 år senere står hun på en svært forblåst fjelltopp som rektor ved Nord universitet. Veien dit gikk via Tsjernobyl-ulykken som radikalt endret Norges behov for kunnskap om radioaktivitet. Etter mastergraden i 1988 fikk hun et stipend for å forske på hvordan husdyr omsetter radioaktivitet. Siden fikk hun jobb på Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) i Steinkjer, først som førsteamanuensis i husdyrfag, og senere som studieleder, dekan og prorektor, og så prorektor ved Nord universitet etter fusjonen i 2016.
I 2019 ble hun tilsatt som universitetets rektor, og står dermed ansvarlig for å gjennomføre en av sektorens mest kontroversielle endringsprosesser: nedleggelsen av campusene på Nesna og i Sandnessjøen. En ikke alltid like lystbetont plikt.
– Det har vært høy temperatur i diskusjonen om Nord universitets studiesteder etter vedtaket om å legge ned Nesna og Sandnessjøen, og du har til og med mottatt en drapstrussel, en sak politiet har henlagt. Hvordan er det for deg å besøke disse stedene?
– Prosjektet for studiestedstrukturen ved Nord universitet startet for halvannet år siden. Det var ikke sikkert hvordan resultatet skulle bli, men det handlet om hvordan vi kunne utnytte ressursene på en bedre måte. Resultatet ble et forslag om at vi skulle fortsette lærerutdanningen, men flytte samlingene fra Nesna til Mo i Rana. Det vil si at Nesna blir avviklet. Den andre store endringen var å flytte sykepleierutdanningen fra Sandnessjøen til Mo i Rana, som også innebar at Sandnessjøen blir avviklet. Det er store, krevende saker, og jeg skjønner at det er krevende for de ansatte å stå i den prosessen. Men det er min oppgave og plikt å sørge for at styrevedtaket blir effektuert.
– Men hvordan er det for deg å dra dit og møte de ansatte og studentene, som protesterer mot at du kommer?
– Det er våre kollegaer og våre ansatte. Det er ikke hyggelig ikke å være ønsket velkommen. Men samtidig er det en jobb som skal gjøres. Og noen ganger er jobben mer lystbetont enn andre ganger.
– Dere har både fått beskjed om å styrke universitetet gjennom de politiske prosessene som ledet til fusjonen, og dere har mottatt brev fra statsråden som kan tolkes til at hun advarer mot grepene dere ønsker å ta. Hvordan opplever du ditt handlingsrom?
– Mye av bakgrunnen for det vi gjør, handler om de meldinger og føringer som kommer fra nasjonale politikere. Vi har tatt noen av konsekvensene og prøver å utnytte ressursene vi har, for å få til mer faglig aktivitet. Brevet som kom, var i forbindelse med utkastet til studiestedstruktur som ble sendt på høring. Det brevet ble sendt til styret, og min reaksjon da var at brevet egentlig ikke inneholdt andre ting enn det styret ville be om i neste del av prosessen. Men det er interessant.
Det er en sak som har hatt alle dimensjoner i seg: Den har hatt stor betydning internt, regionalt og på nasjonalt politisk nivå. Det er heftig.
– Burde det ligge til universitetet å bestemme over saker som har så stor betydning for et lokalsamfunn?
– Jeg forholder meg til universitets- og høyskoleloven. Der står det at styret skal bestemme hvordan vi organiserer oss. Det er det vi forholder oss til. Vi har gjort det vi mener er rett.
– Du skulle ikke ønske at dette var beslutninger som ble tatt politisk, så du slapp?
– Haha, nei, det har jeg ikke tenkt så mye på. Vi har forholdt oss til det vi har måttet gjøre, og at vi må gjøre den jobben vi skal.
– Dere har blitt beskyldt for å ha et strategisk og ikke helt sannferdig forhold til fakta, om søkertall og forskningspoeng. Hvordan stiller du deg til slike beskyldninger?
– Vi har vært veldig nøye på å bruke de offentlige tallene som fins. Vi er heldigvis en sektor med mye tilgjengelig datamateriale. Hver gang vi får en sånn påstand, er vi inne og sjekker enda en gang, men vi har vært veldig nøye på at det skal være etterrettelig, det vi gjør.
– Fusjonsavtalen mellom Nesna og Universitetet i Nordland sier at «Nåværende studiesteder skal styrkes og bli mer betydningsfulle i deres regioner». Har dere ikke brutt det løftet?
– Vi har tatt utgangspunkt i at vi skal levere kandidater, særlig sykepleiere og lærere, til de fem regionene: Lofoten og Vesterålen, Salten, Helgeland, Namdalen og Innherred. For å lykkes med det har vi vært nødt til å samle fagmiljøene og tilby en utdanning som er lettere tilgjengelig.
– Men hva skjedde med løftet om at «nåværende studiesteder skal styrkes og bli mer betydningsfulle i sine regioner»?
– Etter fusjonene i 2016 har de nasjonale kravene til utdanningene blitt skjerpet. Vi fikk en ny studietilsynsforskrift i 2017, som er mye tydeligere på at alle fagmiljøer som tilbyr utdanning, skal være forskningsaktive. Samtidig ble hele grunnskole- og lærerutdanningen lagt om til masterstudier. Det økte også kravene. Forutsetningene er altså endret etter at de første fusjonsavtalene ble inngått. I den situasjonen vi er i nå, ser jeg ingen annen råd enn at vi må avvikle fagmiljøene på Nesna for å styrke fagmiljøene og tilby en annen type samlingsbasert utdanning. Målet er fortsatt flere kandidater til regionen.
– Er det ikke nettopp bruddet på fusjonsplattformen, med nedskalering i stedet for styrking, som har ført til at Nesna og Sandenssjøen presterer så dårlig at dere kan legge ned?
– Det som skjedde etter 2015, var at Nesna hadde et samarbeid med GoStudy (et tilbud der studentene fikk ett semester i utlandet og kunne fortsette utdanningen på Nesna. Journ. anm.), som KD gikk inn og ba Nesna om å avslutte. Det fikk effekt fra 2016 og førte til at en ganske stor studentgruppe ble borte. En del av rekrutteringen til Nesna var fra de studiene. Over lengre tid har det vært samlingsbaserte studier på Nesna, og veldig få studenter permanent. Det er mulig å tilby den samme typen utdanning med base i Mo i Rana og likevel få kandidater i Helgeland. Hvis det hadde vært fullt med studenter på Nesna, ville det vært annerledes, og vi ville vært nødt til å gjøre noen andre vurderinger.
– Da styret tok sin beslutning 26. juni, virket det på meg som om styremedlemmene var mest opptatt av de campusene de selv jobbet ved. Det var lite diskusjon om helheten, men flere fremsto opptatt av å sikre seg selv.
– De betraktingene får stå for din regning. Styret er et kollegium som har ansvaret for hele Nord universitet. Denne saken har vært diskutert i nesten alle styremøtene i over et år. Det var ikke den første diskusjonen, det har vært veldig mange vurderinger i styret underveis. Det var det endelige vedtaket som skulle fattes, og det ble brakt opp noen ting som hadde vært oppe før, og noen nye ting. Vedtaket ble fattet mot én stemme, og den ene stemmen ville gått enda lenger i å samle fagmiljøene.
– 30. september er det høring om et stortingsforslag som vil stoppe strukturendringene ved Nord universitet. Saken skal voteres over i november. Hvis Stortinget bestemmer å stoppe nedleggelsen – hva vil skje da?
– Det er et scenario vi er klar over, men vi har ikke laget en plan for hvordan vi vil følge det opp. Men det betyr at styrevedtaket blir nullet ut. Det må vi se på hvis vi kommer dit.
– Hva er din visjon for universitetet om ti år – hva vil folk tenke når de hører «Nord universitet»?
– At vi har klart å bygge et sterkt universitet som er tydelig til stede i alle fem regionene vi dekker, og som leverer kompetanse som arbeidslivet trenger.
– Hva tror du folk tenker i dag?
– Folk vet om Nord universitet. Alle vet litt om Nord universitet. Og hva de tenker utover det, er nok veldig forskjellig.
– All PR er god PR?
– Jeg sier i hvert fall at folk vet hva Nord universitet holder på med. Og så skal vi bruke den oppmerksomheten til å bygge oss enda sterkere. Vi skal bli et sterkt universitet, det kommer til å ta litt tid, men vi kommer dit.
