Av Dagne Groven Myhren på vegne av 24 statsstipendiater
Publisert 25. januar 2024 kl. 09:21
Det skal være et politisk mål her i landet at flest mulig skal sikres en trygg økonomi gjennom faste ansettelser. Men én gruppe regnes visst ikke med: frie kunstnere og frie forskere, kreative personer som også betyr et kritisk, intellektuelt potensial til gagn for demokratiet. Det handler om høyt kvalifiserte folk som arbeider langsiktig på ulike felt. I stigende grad lever de på usikre inntekter, for eksempel tidsbegrensede stipender, uten garanti for at disse blir fornyet.
Statsstipendordningen har vært av grunnleggende verdi for de frie kunstnere og forskere som har oppnådd statsstipend. I de siste retningslinjene for ordningen defineres et statsstipend som «en støtte til personer innenfor tverrfaglige eller uvanlige arbeidsfelt av samfunnsmessig betydning». Hvorfor unngår man ordet lønn og omtaler et statsstipend som «støtte»? Det er i denne sammenheng verdt å minne om at de tidligere kunstnerlønnene alltid er blitt omtalt som «lønn» eller «gasje», altså lønn for arbeid, utført av kvalifiserte, arbeidsføre personer. Et statsstipend hører dessuten hjemme i lønnsregulativet og dreier seg ikke om en form for understøttelse eller trygd.
Siste gang nye statsstipendiater ble foreslått, var 1. januar 2019. Til sammenlikning kan det nevnes at i løpet av fire år som kulturminister utpekte Valgerd Svarstad Haugland 17 statsstipendiater, av dem 6 fra 2004. Etterfølgeren, Trond Giske, utpekte 13 på fire år. Siden er det gått nedover. Nå er bunnen nådd. Ingen ny statsstipendiat er foreslått for årene 2020, 2021, 2022 og 2023. Det er heller ikke foreslått nye fra januar 2024. I 2023 er det kun 11 statsstipendiater igjen. Behovet for ordningen har imidlertid steget for hvert år.
Vårt samfunn kan ikke være slike mennesker foruten.
Statsstipendiatordningen ble opprettet i 1876 for at kulturarbeidere skal ha økonomisk sikkerhet, også om de for eksempel mangler institusjonstilknytning. At ordningen nå forsømmes for femte år på rad, gjør det naturlig å spørre hvordan det kan ha seg at politikerne ikke lenger later til å forstå at driftige, selvstendige mennesker som sprenger A4-formatet, men som dekker et vidt spekter innen kulturlivet, kan ha behov for trygg økonomi. Det dreier seg om alle typer kulturarbeidere, fra litteraturforskere til folk som utforsker og ivaretar materielle og/eller åndelige kulturverdier fra ulike felt (deriblant bidrag fra for eksempel samer, tatere, skogfinner og diverse innvandrere i nyere tid), sosialantropologer, uavhengige dokumentarfilmskapere, alle typer skrivende folk, billedkunstnere, skapende og utøvende musikere og mange flere. Ikke sjelden representerer de tverrfaglighet.
Vårt samfunn kan ikke være slike mennesker foruten, og det er uverdig for en kulturnasjon å sette den typen folk i en situasjon der de konstant må leve med økonomisk utrygghet.
Statsstipendiatordningen er i ferd med å usynliggjøres. Det later til å ha sammenheng med en tenkning som vektlegger effektivitet og lønnsomhet på kort sikt. Tenkemåten opptrer gjerne sammen med pluss-ord som dekker over at det kan dreie seg om noe nær det motsatte av hva det framstår som. Som for eksempel at den akademiske frihet er innskrenket gjennom år. Innføringen av «kvalitetsreformen» ved våre universitet har blant annet ført til at de frie studier er en saga blott.
For over 60 år siden ble de livsvarige kunstnerlønnene avviklet. Nå er også garanti-inntekten borte. Men statsstipendiatordningen finnes fortsatt, og må brukes slik den er ment. Det ser ut til at politikerne må bringes til å forstå til fulle hva denne livsviktige og tradisjonsrike ordningen betyr. Den sikter vidt innen kunst og forskning og sikrer arbeidsvilkår for verdiskapere og verdivernere som gir langt mer enn de eventuelt mottar. Ordningen er viktig også for institusjoner som arbeider med tilgrensende felt, ja, for samfunnet som helhet. Den ivaretar en kraftkilde for fagområder som er blitt svekket ved universitet og høgskoler. Realfagene og teknologifagene har dessuten frie institusjoner som ikke er pålagt undervisningsplikt og administrasjon og kan satse hundre prosent på det faglige (for eksempel SINTEF). Flere har pekt på en årelang skjevfordeling av statlige midler som innebærer at humaniora, det vil si verdifagene, har vært nedprioritert. Stillinger trekkes inn. Teatervitenskap og musikkvitenskap utarmes. Også de store litteratur- og språkfagene og historie og filosofi lider, mens teknologiske fag prioriteres på bekostning av verdifagene. Og det i en tid da det tales høyt og ofte om menneskeretter og menneskeverd. Det er helt avgjørende at det menneskelige aspektet ivaretas og balanserer den teknologiske utvikling.
Statsstipendiatordningen fikk imidlertid et løft i 1999. Da ble det bestemt at alle statsstipendiater skulle inn i lønnsregulativet. Vedtaket trådte i kraft fra og med januar 2000. Statsstipendiatene selv ga støtet til at ordningen ble tatt opp som tema av Inge Lønning i Stortingets spørretime i 1999. På den tid var Anne Enger Lahnstein kulturminister.
Hun viste handlekraft til gagn for statsstipendiater som hadde hatt små, livsvarige fastsumstipender. Dessverre ble det også vedtatt at statsstipendene skulle opphøre å være livsvarige. Men det kunnes forsvares med at vi hadde fått folketrygd i 1972. Det ble videre bestemt at pensjonsalderen for statsstipendiater skulle være 67 år.
Én konsekvens av den nye ordningen kom uheldigvis ikke med i regnskapet. Man glemte, eller så bort fra, at mange statsstipendiater gjerne kommer så sent inn i ordningen at de ved 67 år ikke har rukket å opparbeide tilstrekkelig pensjon. En god del statsstipendiater ville uvegerlig ende opp som minstepensjonister, hvilket vi har sett eksempler på i ettertid. Statsstipendiatene gjorde umiddelbart oppmerksom på misforholdet, men ble ikke hørt.
I dag betraktes en årslønn på kr 800 000 som øvre del av normallønnen for norske borgere. Det vil derfor være naturlig at statsstipendet heves til en årslønn på kr 600 000. Nå arbeides det dessuten for heving av pensjonsgrensa til 73 år. Det bør også komme statsstipendiater til gode. Ettersom statsstipendiater for en del også var, og er, medlemmer i Norske statsstipendiaters lag i Forskerforbundet, tok Lars Petter Eriksen, daværende jurist i Forskerforbundet, plasseringen på lønnstrinn og pensjonsspørsmålet for statsstipendiater opp i et brev. Han foreslo blant annet pensjonssikring for statsstipendiater.
Myndighetene tok ikke hans grundige redegjøring til følge. Man kunne også ha lagt vekt på at statsstipendiater ikke nedlegger sitt arbeid ved 67 år, men fortsetter sitt samfunnsgagnlige virke så lenge de er i stand til det.
Det virker som om politikerne ikke vil tilkjenne statsstipendiater de samme rettigheter som en gjennomsnittlig arbeidstaker i Norge har, uansett hvor mye hun eller han måtte utføre av gagnlig arbeid. På statsstipendiatenes årsmøte 24. november 2023, der også Forskerforbundet var representert, kom det opp forslag om at den totale problematikk rundt statsstipendiatordningen igjen må bli tema i Stortingets spørretime. Politikerne må få all den opplysning som trengs, så de til bunns forstår hva statsstipendiatordningen innebærer, og hvor uunnværlig den er for vårt land.
Forskerforbundet har høsten 2023, liksom mange ganger før, påtalt forsømmelsen av ordningen i brev til Stortingets familie- og kulturkomité. Tidligere og nåværende statsstipendiater har også lenge talt for døve ører. Det er på tide at statsstipendiatordningen blir forstått og ivaretatt for alt den er verdt, på høyeste hold.
Av Dagne Groven Myhren på vegne av 24 statsstipendiater:
Hallvard Bjørgum, Lars Borgersrud, Hans Kr. Bukholm, Anne Karoline Frogner, Anne Helgesen, Ørnulf Hodne, Helge Hognestad, Britt-Karin Larsen, Helgard Mahrdt, Nina Karin Monsen, Else-Britt Nilsen, Bodil Irene Nordjorde, Else Rønnevig, Annemor Sundbø, Thorvald Steen, Arild Stubhaug, Wera Sæther, Mette Tronvoll, Geir Uthaug, Jan Erik Vold, Peter Normann Waage, Torunn Ystaas, Knut Ødegård
