Var Veronica Orderud en manipulerende femme fatale eller en omsorgsfull kone, søster og tante?

Var Veronica Orderud en manipulerende femme fatale eller en omsorgsfull kone, søster og tante?

Av Siri Lindstad

Publisert 4. november 2021

I Orderud-saken var forestillinger om kjønn – om skikkelige menn og anstendige kvinner – en del av kampen om fortellingene.

For var ikke Per Orderud bare en tafatt tøffel av en sønn og ektemann? Og ektefellen hans, Veronica Orderud, var ikke hun en manipulerende femme fatale? I sin egen fortelling var hun en omsorgsfull kone, søster og tante, men trodde vi nå egentlig på det?

Fakta
Line Norman Hjorth

Troverdighet i rettssalen. Kampen om fortellingene

Pax, 2021
304 sider
Veil pris: kr 399

Line Norman Hjorths bok Troverdighet i rettssalen, basert på hennes doktoravhandling, er en ganske overveldende historie fra rettssalen. Mye av det handler nok om kompleksiteten i den saken Hjorth har valgt som case, altså Orderud-saken, med tre drepte, fire tiltalte, mange spørsmål, veldig få svar.

Annonse

Saken ble prøvd for retten to ganger. Hjorth henter eksemplene fra andre rettsrunde, den i Eidsivating lagmannsrett, men med første runde med som bakteppe. Dessuten spiller den massive medieomtalen inn for hvilke inntrykk den enkelte av oss har av de tiltalte, og da tenker jeg på medieoppslag både før og under rettssakene, og i ettertid. Hjorth har med andre ord mange fortellinger hun skal holde styr på overfor oss lesere. Hun lykkes imidlertid godt med å holde i alle trådene, men forsvinner selv litt for mye ut av syne.

Kvinner er generelt i markant mindretall på tiltalebenken. I Orderud-saken var de altså to, og de er til og med søstre. Hjorth gjør bruk av kriminolog May-Len Skilbreis forskning rundt forståelser av kjønn – og da først og fremst kvinnenes roller – i denne konkrete saken.

Men det Hjorth gjør som er nytt, er å knytte blant annet disse nærmest mytologiske forestillingene om kjønn som er i sving, opp til spørsmålet om troverdighet. I andre rettsrunde fikk Kristin Kirkemo redusert straffen med fem år. Hennes vitnemål var avgjørende for hvordan retten tolket det som hadde funnet sted i pinsen 1999, da ekteparet Kristian og Marie Orderud, samt deres datter Anne, ble skutt og drept.

Hjorth er førstelektor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, men har en master i filmvitenskap og har tydelig et blikk for dramaturgi og fortellingers dynamikk. I boka gjør bruk av filosofen Ludwig Wittgensteins begrep om språkspill, men bruker overraskende liten tid på å forklare hvordan vi skal forstå Wittgensteins tanker i denne sammenhengen.

Ja, det virker nesten som forståelsen av «språkspill» er mest til egen bruk, heller enn noe hun inviterer oss lesere til å være med og tenke i lys av. Undertittelen på boka er da heller ikke «spillet», men «kampen om fortellingene», og at det er kamp som foregår i rettssalen, blir tydelig. Skal vi kåre en vinner, i en sak der alle dømmes til lange straffer, må det bli Kristin Kirkemo.

Kirkemo er den unge blondinen og villfarne lillesøsteren med en livsførsel som innbefatter bruk av narkotika, omgang med kriminelle og barnevernets involvering i den lille sønnens ve og vel. Kirkemo er den som skravler i vei, forsnakker seg, og som innrømmer personlige feil og mangler.

Og likevel er hennes vitnemål avgjørende for dommen mot de andre. Hun anses som troverdig. Er det det at hun innvier tilhørerne, altså retten, i forsøket på å forstå seg selv, spør Hjorth. Er det det at hun i så måte framstår som en kontrast til søsteren Veronica Orderud, som gjennom hele saken framstår som et menneske man ikke blir klok på?

I et speil, i en gåte, heter det i et Paulus-brev, et bibelvers jeg aldri har forstått, for er ikke speil og gåte like gjerne to helt forskjellige ting? Kirkemo framstår som en som menn kan begjære, og som lovlydige kvinner kan misunne, altså en riktig kvinne. Hun får oss til å glemme vårt trivielle liv og kjenne lysten på et annet. Hun blir noe vi har lyst til å speile oss i.

Men Veronica Orderud forblir en gåte. Vi klarer ikke å plassere henne innenfor noen av de forståelsesrammene som mytologiske fortellinger tilsynelatende har å by på. Bidro slike forestillinger til å opplyse saken, eller forhindret de tvert imot en nyansert forståelse som er nødvendig for å kunne ta stilling til troverdighet, spør da også Hjorth på en av de siste sidene. Jeg skulle ønske hun hadde løftet fram det spørsmålet mye tidligere.

Det er jo her hun inviterer oss til å tenke. Litt for lenge gjennom boka blir vi nok en gang bare tilskuere i en sak der mange har mye å vinne. Standardiserte fortellinger og karakterer har en særlig overbevisningskraft, skriver Hjorth, ikke fordi de er mer sanne, men fordi de er velkjente og lett fordøyelige. Hva innebærer det da for rettssikkerheten, og for idealet om at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist, at man på tiltalebenken må slåss mot fordummende og reduserende forestillinger om kjønn og kjønnsroller, slik tilfellet åpenbart var i Orderud-saken?

Les også: