Publisert 8. januar 2013 kl. 10:14
Professor Terje Aven ved Universitetet i Stavanger mener utvelgelsen av Sentre for fremragende forskning bærer preg av tilfeldigheter. Foto: UiS
Les Forskningsrådets svar på kritikken her.
– Den måten evalueringen gjøres på, har store elementer av vilkårlighet i seg. Det er i stor grad et lotteri. Blant mange gode trekker noen vinnerloddene, sier Terje Aven.
Han er professor i risikoanalyse og risikostyring ved Universitetet i Stavanger og en svært produktiv forsker. I en kronikk i Stavanger Aftenblad har han kritisert systemet for utvelgelsen av Sentre for fremragende forskning (SFF). Forskningsrådet har nylig utnevnt 13 nye SFF som mottar langsiktig finansiering i opp til ti år. De 13 nye sentrene mottar totalt 207 millioner kroner i året, som gjør det svært attraktivt for forskningsmiljøer å søke om SFF-status.
Ble selv avvist
Avens forskningsmiljø innen sikkerhets- og risikoforskning ble avvist i sin søknad om SFF-status. Aven ønsker ikke å kritisere at akkurat hans forskningsprosjekt ikke nådde opp i søknadsprosessen, men han vil reise en debatt om hvordan utvelgelsen foregår.
– Utfallet avgjøres primært av hvem som trekker de gunstige bedømmerne og fagpersonene i de vitenskapelige komiteene, mener Aven.
– I praksis må man ha full oppslutning blant bedømmerne for å nå opp. Det betyr at det er problematisk å være banebrytende, kontroversiell og utfordrende i sin forskning, for da risikerer man at noen av fagpersonene ikke applauderer forskningen. Er det et banebrytende arbeid, et arbeid som betyr noe, vil du ha motstandere. Og trekker du de motstanderne til å evaluere søknaden, vil du tape søknadskampen.
Tror andre kunne vunnet
Han viser til uryddig saksgang i behandlingen av søknaden fra hans egen prosjektgruppe. I første runde ble søknaden plassert i feil gruppe – med de samfunnsvitenskapelige søknadene i stedet for de tekniske.
– Da vi klagde på dette fikk vi nye bedømmere, men de valgte en fra vårt felt og en som er i opposisjon til vår forskning. Jeg vil ikke underkjenne noens autoritet til å vurdere en søknad, det er ikke det som er poenget her, men å få frem at det er et lotteri hvem som får sin søknad bedømt av bare «gunstige» bedømmere.
– Men kan det hende at dette ikke handler om tilfeldighet i deres tilfelle, men at dere ikke var gode nok?
– Denne saken handler ikke om oss spesifikt. Det er ikke det jeg ønsker å fokusere på, men selve prosessen og innholdet i prosessen. Jeg har ikke noe problem å godta at andre vant, men de vinner ikke nødvendigvis fordi de har bedre faglig kvalitet – flaks er i høyeste grad viktig. Langt flere enn de 13 som vant er utvilsomt av høy faglig kvalitet og med en ny runde med andre bedømmere og vitenskapskomiteer, er jeg ikke i tvil om at vi hadde fått helt andre vinnere.
– Trekk lodd!
Aven mener at det må legges til flere krav for å kunne minimere det han mener er tilfeldigheter i utvelgelsen av de attraktive sentrene.
– Svakheten i ett system må tas hensyn til. Det nåværende systemet fokuserer for ensidig på det planlagte prosjektet. Da starter svært subjektive evalueringsprosesser. Jeg sier ikke at det bør helt utgå men bør suppleres med andre systemer, andre utvelgelsesprosesser, for eksempel knyttet til faktiske resultater. Hva har de ulike fagpersoner og -miljø levert de siste årene, i toppjournaler, av bøker? Hvem er de beste fagfolkene i Norge med basis i hva som er gjort? På denne måten avspeiles en annen dimensjon. Nå driver hundrevis av forskningsmiljøer og lager søknader som er vanvittig ressurskrevende. Alle kan ikke vinne, men vi trenger en ordning som er mer rettferdig enn dagens, sier Aven og legger litt spøkefullt til:
– Nå kan en like godt trekke lodd blant de 50 beste, sier Aven.
