Publisert 23. august 2017 kl. 15:47
Stipendiat Sofie Høgestøl fikk i fjor høst publisert en artikkel i det norske tidsskriftet Nordic Journal of Human Rights. Den handler om rettsprosessen og dommen mot den tidligere diktatoren i Chad, Hissène Habré. For den vant hun Fulbrights artikkelpris for unge forskere, en pris som deles ut til norske Fulbright-stipendiater.
Men folk flest får ikke lese den prisvinnende artikkelen. Den ligger nemlig bak betalingsmur. Hvis du ikke jobber eller studerer ved en institusjon som abonnerer på tidsskriftet, må du betale 42 dollar, altså rundt 330 kroner, for å få tilgang til artikkelen i ett døgn. Tilgang til hele tidsskriftet i én måned koster i overkant av 900 kroner.
Hvis du ikke har tilgang til et abonnement, må du betale.
– Det synes jeg er veldig synd. Jeg har publisert med åpen tilgang tidligere, det er det jeg foretrekker. Jeg vil at folk skal kunne lese min forskning, sier Høgestøl, som er stipendiat ved Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo.
– Jeg er lønnet av norske skattebetalere. Da er det et paradoks at de ikke får tilgang til forskningen min, sier Høgestøl.
Les også: 210 000 kr for et abonnement: – Det er ute av kontroll
Ingen alternativer
Nordic Journal of Human Rights er et såkalt nivå 2-tidsskrift, som betyr at det regnes som et ledende tidsskrift. Å få inn en artikkel her gir flere såkalte publiseringspoeng enn i nivå 1-tidsskrifter. Hvor du har fått publisert artiklene dine, har mye å si for en ung forskers videre karrière. Innenfor hennes fagfelt finnes det ikke andre nivå 2-tidsskrifter, sier Høgestøl. Hun ønsket ikke å velge et lavere rangert tidsskrift for å kunne publisere åpent.
– Det er mange unge som vil publisere med åpen tilgang, for det er det som blir mest lest. Men når du søker fast stilling, teller publiseringspoengene. Jeg har opplevd at søkekomiteer som bare vurderer de med over et visst antall publiseringspoeng, sier hun.
– Hadde jeg hatt fast jobb, ville fortrinnsvis valgt åpen tilgang.
Åpen tilgang betyr at hvem som helst kan lese artikkelen på nett (se faktaboks).
Det er Norsk senter for menneskerettigheter ved UiO som eier Nordic Journal of Human Rights. Det utgis av forlaget Routledge, som igjen eies av forlagsgruppen Taylor & Francis Group, en av verdens største innen akademisk litteratur. I 2016 hadde Taylor & Francis et overskudd på 135 millioner pund, eller 1,35 milliarder kroner, ifølge årsmeldingen til moderselskapet Informa. Profittmarginen var på høye 38,2 prosent. For hver 100 kroner de får i inntekter, sitter de altså igjen med 38,2 kroner i profitt.
Koster 23 000 kroner
Høgestøl kunne riktignok selv betalt forlaget for at artikkelen hennes skulle blitt åpent tilgjengelig fra dag én. Men det var ikke snakk om småpenger. 2950 amerikanske dollar, eller rundt 23 000 kroner, var summen Taylor & Francis krevde. Dette er mer enn hun får i årlige forskningspenger. Universitetet i Oslo har riktignok et publiseringsfond for at folk skal kunne publisere i åpne tidsskrifter. Men de støtter ikke publisering i denne typen tidsskrifter, såkalt «hybrid åpen tilgang».
Nordic Journal of Human Rights består av to redaktører, samt en redaksjonsassistent med rundt 50 prosents stilling. Redaktørene gjør mye av jobben på fritiden, opplyser den ene av dem, professor Bård A. Andreassen ved Norsk senter for menneskerettigheter.
– Vi gjør i stor grad dette som en «pro bono»-aktivitet, sier han.
– Hvorfor må man betale for artikkelen til Høgestøl?
– Det koster penger å redigere den. Prisen kan man diskutere, det er ikke noe vi har kontroll over. Hovedutgiften er kostnaden knyttet til det å ha en redaksjonsassistent. Av og til kan det ta svært mye tid å gjennomføre en faglig forsvarlig fagfellevurderingsprosess, sier Andreassen.
Les også: Tror åpen tilgang kan kvele tidsskrifter
Forlaget gir tidsskriftet et årlig beløp på rundt 16 000 kroner, opplyser Andreassen. Dette beløpet dekker på ingen måten senterets utgifter ved å utgi tidsskriftet.
Andreassen vil ikke kommentere om han synes dette er en rettferdig avtale, eller om norske skattepenger på denne måten bidrar til å finansiere overskuddet til Taylor & Francis.
LES OGSÅ: Regjeringen har som mål at all offentlig finanisert forskning skal være tilgjengelig for alle innen 2024. Hvordan skal de klare det? Les saken her.
– Vi har svak forhandlingskraft
– Vi har hatt et fruktbart og ryddig kontraktsmessig forhold til Taylor & Francis som har vært til stor nytte for vårt tidsskrift. Som et – i økonomisk forstand – lite tidsskrift har vi hatt en rimelig svak forhandlingskraft i forhold til økonomisk kompensasjon. Vi vil selvsagt ha mest mulig økonomisk utbytte av en slik avtale, selv om vårt fokus er på det faglige. Det betyr ikke at økonomi ikke er av betydning. Skulle vårt tidsskrift om en tid gå over til en «gold open Access»-publisering, vil et sentralt punkt i en forhandling være om nivået på forfatternes «publiseringsavgift», skriver han i en e-post.
Den såkalte gullversjonen av åpen tilgang innebærer at alle tidsskriftets artikler er gratis for leseren. Andreassen forteller at de har vært i dialog med forlaget om å bli et slikt tidsskrift.
Tidligere var det Universitetsforlaget som utga tidsskriftet.
– Vi ønsket å ha en bedre global distribusjon, for å utvide vår leserkrets internasjonalt og få en global tilgang av innsendte artikler. Vi «betaler» for å ha et forlag med et godt globalt distribusjonsnett, sier Andreassen.
– Mye drømmerier
Til tross for et edelt motiv, synes Andreassen mye av åpen tilgang-debatten er unyansert.
– Det er litt for mye drømmerier i dette. Det koster penger å lage et tidsskrift. Enten må de som kjøper det eller de som publiserer betale for det. Man tar uansett av skattebetalernes midler.
Han utdyper:
– Hvis jeg ikke var ansatt ved en institusjon som har en finansieringsordning og skulle publisere i et åpen tilgang-tidsskrift, måtte jeg betalt av egen lomme. Det synes jeg er betenkelig. Jeg betaler for at du skal få gratis tilgang til en artikkel jeg har brukt tid på å skrive. Uansett om du får den gratis, er den betalt av offentlige midler, sier han, og tilføyer:
– Det er selvsagt viktig at storforbrukere av tidsskrifter – offentlige biblioteker – forhandler hardt med forlag for å redusere uakseptable og urimelige prisnivåer.
