Det verste vi kan være i akademia er middelmådige

 

Merete Thomassen, førsteamanuensis ved Det teologiske fakultet, UiO. Foto: Vårt Land

Det er interessant at ordet «middelmådighet» virvler opp så mange reaksjoner etter at jeg brukte det i mitt innlegg på Forskerforum.no. «De beste blant oss» heter en roman av Helene Uri, en roman fra universitetsmiljøet i Oslo. Tittelen sier mye om mange akademikeres sjølforståelse: Vi er eliten. Det verste vi kan være, er middelmådige. Gud forby. Middelmådige og ordinære, det er de andre som er.

LES OGSÅ: Middelmådig universitet? Nei takk!

Når Svend Brinkmann i sedvanlig polemisk stil foreslår at instituttet hans skal være middelmådig, pirker han borti noe hos kollegene som trolig har svært godt av å bli pirka i. Men hva betyr middelmådig? Bokmålsordboka sier: «som er (noe under) gjennomsnittet i dyktighet og utrustning.» Den basale betydninga av ordet er gjennomsnittlig. Konnotasjonene i dag tilsier at det ligger under gjennomsnittet, og «noe under» er derfor satt i parentes i ordboka. Men vekta ligger på gjennomsnittlig, vanlig og gjengs.

Begrepene som brukes for å formulere visjoner og mål for et universitet, former vår akademiske identitet.

Birgitte Lerheim svarte på mitt innlegg på Forskerforum.no, der hun prøver å forklare hva jeg egentlig mener. Blant annet hevder hun at jeg mener at det å forstå og fortolke det ordinære, ikke har med toppforskning å gjøre. Da bør hun lese en gang til.  Jeg skriver at det vitner om briljans å erkjenne at middelmådighet er et eksistensielt vilkår. Når dette er reflektert i forskninga, blir den toppforskning. Men dette handler om språk. Som humanist er Birgitte Lerheim kjent med at språk skaper virkelighet. Måten vi navngir og formulerer eksistensen på, former vår oppfatning av den. Når behandling av syke mennesker snakkes om som pasientproduksjon, endrer det synet på helsevesenets oppdrag. Når tjenesten i akademia omtales som produksjon, det være seg av studenter, forskning eller formidling, og måles gjennom resultatindikatorer, gjør også det noe med hvordan vi oppfatter oppdraget vårt som universitetsansatte. «Jeg mener om meg selv at jeg er en lett omsettelig vare», sa en nyutdanna student for noen år siden, klar for arbeidsmarkedet. Skulle ikke akademia, om ingen andre, se sitt samfunnsoppdrag i å pleie et språk som ikke er markedsretorisk? Språket er ikke likegyldig. Det virker på oss på ulike måter. De begrepene som brukes for å formulere visjoner og mål for et universitet, former vår akademiske identitet, både som kollektiv og individer.

LES OGSÅ: Middelmådighet bør være et strålende mål

Tellekantsystemet kan trigge viljen til å strekke seg og oppnå flere resultater.

Når dette er sagt: For noen er tellekantsystemet inspirerende. Det kan trigge viljen til å strekke seg og oppnå flere resultater. Det er viktig at å få fram at målstyring også kan stimulere. Men det som er vel så viktig å si, er at det for andre kan være lammende. Rapporterings- og målingspresset overser at en del briljante hjerner må få ro for å forske godt. Ikke dermed sagt at universitetsansatte skal få sitte i årevis uten å dokumentere at de har utretta et slag. Både Lerheim og jeg skjønner at et ansettelsesforhold er et ansettelsesforhold, der vi skal jobbe godt og mye for lønna vi mottar. Likevel, hva slags ideologi er målstyringa et uttrykk for? New Public Management-språket (NPM) som brukes, er en markedsliberalistisk styringsideologi utvikla for å måle kostnader og effektivitet. De store visjonene og strategiske måla er en del av dette konseptet.  Endre Fjellestad og Torgeir Brun Wyller fra Helsetjenesteaksjonen har skrevet at NPM har et menneskesyn som er 100 prosent egoistisk og 100 prosent rasjonelt. Det innebærer en forestilling om at hvis en arbeider ikke kontrolleres, vil hen unnlate å gjøre oppgavene sine.  Det innebærer også at alt arbeid som utføres, er kvantifiserbart. Pasientomsorg i helsevesenet, troserfaringer i kirken, alt underlegges det samme målingsparadigmet. For utdannings- og forskningssektorens del er det det samme som skjer: Målstyringa prøver å kvantifisere den akademiske tjenesten ved hjelp av resultatindikatorer. Hvordan da fange opp den langsgående dannelsen som skjer av studenter? Hvordan fange opp de forskerne som trenger fred til å utføre forskninga si, og som i stedet bruker mye av konsentrasjonen til å bekymre seg over rapportering, en rapportering som i perioder kan vitne om dårlig måloppnåelse, men som over tid viser betydningsfulle akademiske livsverk?

Min bruk av middelmådighetsbegrepet skyldes ønsket om å skake den selvsagtheten NPM-språket brukes med.  Vi trenger et annet språk enn dette om det akademiske oppdraget.  Vi skal ikke være dårlige. Vi skal være bånnsolide og troverdige i alt vi gjør. Det gjennomsnittlige, det ordinære, er solid og troverdig. Det gjennomsnittlige universitetet impliserer, som jeg også allerede har skrevet, at vi i blant er over snittet, til dels langt over, i forskningsfronten og som nobelpriskandidater, og i blant under. Men også for de beste blant oss består livet mest av helt ordinære hverdager.

 

LES OGSÅ:

Hvorfor universitetet mister flinke folk