Humanioras fremtid avgjøres hver gang en ung akademiker møtes med stillhet og avvisning, skriver Knut Melvær. Han tar et oppgjør med fagfeltets behandling av studenter og unge forskere.
706986.jpg
Innspill til fakultetsledelsen har sjelden, om noen gang, blitt tatt til noe mer enn «til etterretning», skriver Knut Melvær.

HUMANIORA: Det er nesten ett år siden mitt brudd med Universitetet i Bergen. Etter en kjip ansettelsessak til et undervisningsvikariat ved instituttet, som hadde trukket ut over flere måneder, fikk jeg tilbud om fast jobb hos min nåværende arbeidsgiver, Netlife Research. Dette tilbudet kom dagen etter at jeg omsider ble tilbudt undervisningsvikariatet. Vikarjobben gikk videre til en nær venn og kollega, som på det tidspunktet også hadde blitt en akademisk konkurrent. På overflaten kan det se ut som at det ordnet seg. Det ville vært uærlig av meg ikke å innrømme at jeg er heldig og privilegert som nå hver dag kan gå til en jobb hvor jeg føler jeg får brukt de beste sidene av meg selv. Det er også det som uroer meg. I møte med mine tidligere kolleger på universitetet er jeg nesten flau over å ha «klart det». Jeg finner en uro hos mine akademiske kolleger som nå har fullført eller er nær sin doktorgrad. Den uroen heter midlertidigheten. Den uroen heter usikkerheten. Den uroen heter uforutsigbarheten. Den uroen heter undernært selvbekreftelse.

Det burde vært en ikke-sak å få en fast stilling etter å ha tatt høyere utdannelse. Alle skjønner at ikke alle kan få jobb i akademia, men mitt inntrykk er at få klarer å se for seg en jobb utenfor. Skylappene er ideen om at man er sin spesialisering. Jeg har selv blitt spurt om hvorfor en religionsviter har blitt interaksjonsdesigner i et firma som jobber med digitale brukeropplevelser. Svaret på det er enkelt. Hver dag er jeg betalt for å hjelpe våre kunder med å kommunisere klart med bruk
erne sine gjennom digitale løsninger; å finne de rette begrepene for målene sine; å forstå hvordan og hvor mennesker søker meningsfulle opplevelser.

Det hører også med til forklaringen at jeg har sett nødvendigheten av å ha en plan B som stipendiat. Jeg har forsøkt å være taktisk gjennom nettverksbygging, velge et prosjekt som har latt meg utvikle digital kompetanse, og jeg har brukt en del tid på forskningsformidling. Dette har synliggjort relevansen av min humanistiske kompetanse, både for meg selv og andre utenfor akademia. Det er mulig at jeg lider av ytringsbehov, men formidlingsaktiviteten har også vært en overlevelsesstrategi.

Dusinvis av kronikker og rapporter hauser opp humanioras uunnværlighet, med virkningen til et kor som klapper for sin egen konsert.

«Verdens beste arbeidsplass, verdens verste arbeidsgiver», er et ordtak som gjerne ytres av unge akademikere over noen øl i selvmedlidenhetsfelleskapet. Opp gjennom årene har jeg vært vitne til ansettelsessaker som minner mer om kafkaske prosesser enn det bedrifter gjør når de ønsker å trekke til seg de flinkeste og mest engasjerte hodene.

I løpet av de ti årene jeg har vært ved universitetet, har jeg venner og kolleger som har hatt det ganske tøft i møte med brutale ansettelsesprosesser. Det kan være ødeleggende for produktiviteten, selvbildet og psyken. Selv om en del av dette har blitt noe bedre med tiden, ble også jeg deprimert av min egen ansettelsesprosess. Prosessen ble halt ut under påskuddet om at man ville ha den best mulig kvalifiserte, og da rangeringen var klar, tok det over en måned å få ut tilbudsbrevet til søkeren øverst på lista, som hadde påfølgende to uker til å svare. Trass mas og purringer. I mellomtiden nærmet sluttdatoen for kontrakten seg med stormskritt. I ettertid lurer jeg selvsagt på om jeg har vært for utålmodig og hårsår, men det er liten tvil om at situasjonen lett kunne vært unngått. Om Det humanistiske fakultet hadde uttrykt glede og engasjement for at man i det hele tatt ville dedikere elleve måneder til å undervise studenter, hadde kanskje gjort det motiverende å stå ut den byråkratiske ventetiden.

Med dette emosjonelle bakteppet er jeg derfor dypt ambivalent til e-postene som nå havner i innboksen til universitetskontoen min. De inneholder utkast til innspillene til Kunnskapsdepartementets humanioramelding til Stortinget. Utfordringen om å være konkret har blitt tatt på alvor, og i dokumentene finner man gode tanker og riktige selvdiagnoser, som avstanden til arbeidslivet og humanioras «markedsføringsproblem». Humaniora utnevnes som en forutsetning for demokrati og som viktig i møte med samtidens klima-, digitaliserings- og migrasjonsutfordringer. Det er ikke vanskelig å si seg enig i disse ideene.

Disse ideene har også vært stoff for dusinvis av kronikker og rapporter som hauser opp humanioras uunnværlighet, med virkningen til et kor som klapper for sin egen konsert. Er vi egentlig ærlige med oss selv? Vi kan ikke kritisere universitetshumanistene for å være fraværende i det offentlige ordskiftet, men er vi flinke nok til å forvalte kompetansen inn i arbeidslivet? At humanister får jobb, betyr ikke at kompetansen er godt nok fordelt. Det betyr heller ikke at offentlige institusjoner, private bedrifter og veldedige organisasjoner får den kontakten med Det humanistiske fakultet som kunne brakt inn forskningsmidler og fruktbare samarbeid. Det betyr heller ikke at akademikerspirer i utdanningsløpet får en følelse av at den kompetansen de opparbeider seg, er nødvendig og satt pris på av andre enn sin egen veileder.

Den gylne muligheten til å koble stipendiatene til det lokale næringsliv er forspilt.

Derfor er det provoserende at refleksjonene om den kommende akademiske generasjonen som skal forvalte disse ideene og tankene videre, er fraværende i disse pdf-filene og høringssvarene. Dersom vi forutsetter at et snevert fokus i det tre-år-lange forskningsprosjektet er forutsetningen for å videreføre det uunnværlige humaniora, er det direkte uansvarlig å ikke samtidig legge til rette for at akademikerspirene skal kunne bruke ferdighetene sine i etterkant.

Det humanistiske fakultet ved UiB bruker det pålagte studieemnet i «overførbare ferdigheter» til å tilby stipendiater kursing i universitetspedagogikk, tidsskriftpublisering og engelsk(!). Den gylne muligheten til å koble stipendiatene til det lokale næringsliv er forspilt. Solidariteten og ansvaret for de midlertidig vitenskapelig ansatte skjer stort sett i veiledningsforholdet, hvor samvittighetsfulle forskere gjør det de kan for at deres kandidat skal lykkes. Jeg har selv vært heldig og havnet hos en slik veileder. Denne solidariteten og dette ansvaret er ikke omgjort strukturelt.

Ved Det humanistiske fakultet ved UiB har forsøk på å endre de strukturelle forutsetningene for midlertidig ansatte stort sett kommet fra engasjerte sjeler i stipendiatmiljøet. Innspill til fakultetsledelsen har sjelden, om noen gang, blitt tatt til noe mer enn «til etterretning». Engasjementet verdsettes med fine ord, men lite handling. Konformitet har blitt viktigere enn ærlighet. Det kan godt være at det ikke er mulig eller ønskelig å redusere uforutsigbarheten og midlertidigheten til den kommende akademiske generasjonen. Det kan forsvares med at det er vårt eget ansvar og valg. Eller at vitenskapen alltid vil og må være større enn individet. Men strider det ikke mot våre humanistiske verdier å ikke være ærlig på det, å la være å avdekke og synliggjøre maktstrukturene som opprettholder dette systemet?

Den største åpenbaringen jeg har fra privat sektor, er at det ikke er noen nødvendig motsetning, men heller en klar sammenheng mellom å ville øke marginene i bunnlinja, og å opprettholde et positivt og styrkende arbeidsmiljø. Jeg har selvfølgelig ingen illusjoner om det er slik overalt. Men presset om fortjeneste, kundetilfredshet og til sin egen evne til å løse komplekse problemer forutsetter en stadig vilje til å se hverandre, anerkjenne innsats og ha tillit til hverandres kompetanse.  Selv når det ikke går bra.

Jeg håper at de som sitter i maktposisjoner rundt på landets humanistiske fakulteter, tar utfordringen på alvor.

Humanioras fremtid avgjøres ikke i pdf-dokumentenes postulater om fagenes relevans. Den avgjøres hver gang en ung akademiker møtes med stillhet, avvisning og liten interesse for alt utenfor det som kan måles og innrapporteres. Den avgjøres når ledelsen er unnlatende og mer opptatt av hvordan man fremstår, enn å uttrykke forståelse gjennom handlinger. Den avgjøres hver gang formidlingstrang og engasjement i universitetsorganisasjonen blir sett på som forstyrrende og unødvendig. Den avgjøres også når midlertidig ansatte lar være å støtte opp om sine egne i universitetsdemokratiet. Eller når vi opprettholder ideen om at vi har studert oss ut av arbeidslivet.

Jeg håper at de som sitter i maktposisjoner rundt på landets humanistiske fakulteter, tar utfordringen på alvor. Korriger meg gjerne der jeg tar feil, ingenting er bedre enn om dere kan imøtekomme stipendiaters, postdoktorer og andre akademiske nomaders apati med konkrete eksempler som undergraver mine bekymringer. For egen del lover jeg å promotere humanistiske verdier og bygge broer mellom mitt akademiske og mitt nye hjem i privat sektor. Håper vi møtes et sted imellom.

LES OGSÅ:

Humaniorakrisens nekrolog