Bli med på en opplevelsesrik tur gjennom norsk sykkelhistorie!

Ingenting ligger til rette for at Norge skal bli en sykkelnasjon, her vi tråkker oss mellom bakkar og berg, i snø og sterke vindkast. Så er da også sykkelens norske historie en beretning om lange motbakker, møteulykker og punkterte visjoner. 

Fakta

Magne Brekke Rabben:
Sykkelens historie i Norge
Museumsforlaget, 2017
271 sider
Veil. pris: kr 306

Historiker Magne Brekke Rabben tråkker seg vidt og bredt gjennom to hundre år, uten å velte. Han disponerer stoffet i vel gjennomtenkte kapitler og evner slik å fortelle om sykkelen fra en rekke innfallsvinkler, uten at historien vingler. Han lar det hele begynne i 1817, da den tyske baronen Karl Drais lanserer en løpemaskin, en innretning med to hjul, styre og sete, men uten pedaler. Først femti år senere kan man lese annonser i franske aviser for en «pédale vélocipède».
Herfra trår Rabben seg sakte gjennom de neste tiårene, for slik å få med seg all tankevirksomheten som ligger bak den tilsynelatende enkle konstruksjonen en helt alminnelig sykkel er basert på. For størrelsen på både fram- og bakhjul, utforming av styre og bremser, dekk fylt med luft, kjedets plassering og pedalenes feste er alle finesser som må prøves ut før vi står der rundt 1890 og holder i «sikkerhetssykkelen», en gjenkjennelig stamfar til våre dagers sykler.

Fra 1900-tallet går det unna, også i Rabbens historie. Han veksler uanstrengt gir i fortellingen, bremser opp for artige detaljer, men holder fast ved to hovedfortellinger: på den ene siden den norske sykkelproduksjonen, på den andre siden sykkelens omdiskuterte plass i trafikken.
Norge har hatt over 300 sykkelprodusenter og flere enn 1300 ulike sykkelmerker gjennom historien. I løpet av 1950-tallet erobrer imidlertid Øglænd-konsernet 90 prosent av markedet, og DBS-sykler som Apache og Kombi er i dag norske designikoner. Rabben forteller edruelig om suksessfabrikken i Sandnes, forfatterens egen hjemby, men diskusjonen om sykkelfabrikkens eventuelle samarbeid med okkupasjonsmakten under krigen framstår mest som et pliktløp. Uansett: I januar 2000 blir den siste norskproduserte rammen sendt fra Øglænds fabrikker. Asias industri har vunnet.
Hvor syklistene skulle gjøre av seg, har vært diskutert helt siden de første hestene ble skremt på 1800-tallet. En skulle tro at flere tiår med diskusjoner om sykling på fortau var utmattende lesning, men Rabben holder bra driv. Han trekker oversiktlige linjer fra 1930-tallets forslag om egne sykkelstier og fram til dagens velformulerte, men ennå temmelig tafatte transportplaner, der syklene i praksis gang på gang skvises ut til siden.
Hvordan er det nå – sykler Thor Hushovd til butikken? Rabben spør i en sving, men vet nok ikke selv svaret. Det er likevel hans evne til å se de ulike menneskene på sykkelsetet som fascinerer aller mest ved historien han forteller. Først var det friskuser, som Wilhelm Henie, Sonias far, som ledet an, der de tråkket ut av byene og ut på landet. Etter hvert fikk de følge av stadig flere grupper av mennesker – kvinner, arbeidere, barn, miljøvernere, turister, konkurranseryttere og Brelett-damer med god tid. For sykkelens historie er ikke bare en fortelling om tohjulingen som et evig utskudd i biltrafikken. Den er også en historie om kollisjoner syklister imellom, alt etter tid, sted og sykkeltype. Det er med andre ord ikke rart at sykkelhjelmen i år feirer tretti år i Norge.

Les også:

Disse forskerne og studentene løp raskest i Holmenkollstafetten