Engasjerende og potensielt provoserende bok, med noen trøblete sider.

Fakta

Anne Kalvig
Spiritisme. Samtaler mellom levende og døde
Pax forlag, 2016
179 sider
Veil. pris: kr 299

omslag Spiritisme«Spiritisme blir tolket som noe som kan tilbakevises, falsifiseres, i motsetning til ‘tradisjonelle’ religioner som er hevet over slikt», skriver førsteamanuensis i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger, Anne Kalvig, i sin bok om spiritisme. Boka har ambisjoner om å gi en lettfattelig, men også grundig og helhetlig framstilling av spiritisme som fenomen i Norge i dag, der «materialet og analysen utgjør ny forskning». Ett av hennes hovedanliggender er å komme fram til en endelig konklusjon om at spiritisme er en religion «dersom man legger en kommunikasjonsorientert definisjon av religion til grunn, slik jeg har gjort i denne boka, der religion forstås som kommuniserte forestillingsunivers, handlinger og erfaringer som viser til en åndelig virkelighet». Både drøftingene fram mot denne konklusjonen og hennes framstilling av spiritismen som fenomen er engasjerende, drivende og velskrevet, men ikke uten problematiske sider.

«Jeg forventer å få mer konkret dokumentasjon som kan underbygge den antatt store utbredelsen.»

Boka består av sju kapitler. De to første kan leses som en introduksjon gjennom begrepsavklaring av spiritisme og historiske riss av den moderne spiritismen, før de neste går i dybden på noen utvalgte temaer. Først kartlegges organisering, former og aktører involvert i spiritismen som felt, siden analyseres kvinnedominansen blant klarsynte og brukere, noe av innholdet i spiritistiske seanser presenteres, spiritismen settes i sammenheng med andre (nyreligiøse) retninger, spiritistiske innslag i populærkulturelle produkter (som filmer, TV-serier og bøker) listes opp, og kontroverser om spiritisme i offentligheten gjennomgås. Til sist forsøkes analysene brukt i teoribygging i religionsvitenskapen.

Boka er gjennomgående lettfattelig, aktuell og relevant, så hva er problemene? De angår i all hovedsak metode, teori, analyseverktøy og utvalgskriterier.

Boka tar sikte på å være forskningsbasert, men ikke ett eneste sted redegjør Kalvig for metodene som er brukt. I bisetninger her og der blir det klart at hun har vært deltakende observatør. Mulige svakheter ved den metoden er ikke problematisert. Det kan skape en usikkerhet knyttet til hennes posisjon i feltet som forsker. Hun har blant annet en svært levende skildring av en seanse der hun selv opplevde «dansende bord», men i denne historien problematiserer hun i liten grad sin egen rolle og sin egen observasjon. Hun sier også at hun har gjort intervjuer, men vi får ikke vite hvor mange, eller med hvem, hvilke utvalgskriterier hun har operert etter, eller hva hun har spurt om.

Boka ser også ut til å ta for gitt at spiritisme er utbredt. Det høres sannsynlig ut, men i en bok med ambisjoner om å gi en helhetlig framstilling av spiritismen som fenomen forventer jeg å få mer konkret dokumentasjon som kan underbygge den antatt store utbredelsen. Noen tall på medlemsmasser, antall besøkende på messer og antall innringere til spåtelefoner er nevnt, men tallene fremstår som tilfeldig utplukket og usystematisk framstilt.

Det samme gjelder framstillingen av spiritisme i media. Religionsviteren tilbyr en oppramsing av eksempler på filmer, TV-serier, bøker og lignende som inkluderer en eller annen form for fortelling om kontakt mellom levende og døde de siste tiåra, men hun tar ikke i bruk noen teoretiske analyseverktøy som kunne gitt framstillingen en retning. Ingen sjanger-, karakter- eller resepsjonsanalyser, bare korte parafraser fra fiksjonsunivers som gjør at hun kan konkludere med at «kommunikasjon og samhandling på tvers av de naturvitenskapelige grensene mellom liv og død er altså populære og tilbakevendende temaer». Men kan ikke en oppramsing av ethvert tema i populærkulturelle fiksjonsunivers tjene til en slik oppsummering?

Kalvig ser også på kvinnedominansen i feltet, hvilket er relevant og interessant. Når hun skal forklare dominansen, knytter hun det verken opp mot kjønnsteori eller annen teori. I stedet framlegger hun fire forklaringsmodeller, riktignok basert på relativt kompetent synsing, men de fremstår som noe forutsigbare i sin bekreftelse av rådende kjønnsstereotyper.

Kalvig skal ha honnør for å undersøke og problematisere et åpenbart aktuelt og muligens underforsket felt, og for å bringe gode og potensielt provoserende drøftinger til torgs, men i en helhetlig framstilling om et såpass kontroversielt fenomen som spiritisme, som dessuten er uglesett i dagens akademia, bør kravene til metodisk transparens, systematisering, teoritilfang og analyseverktøy være høye. Det gagner ikke kunnskapsproduksjonen om spiritisme hvis graden av vitenskapelighet blir for lav.