Er det på tide med en kvinnelig leder snart?

Forskerforbundet skal velge ny leder i 2018, og lederjakten har startet. 

Fakta

Forskerforundets ledere:

Bildet øverst fra venstre: Jonatan Aars (1955-1956), Knut Kolsrud (1956-1957), Eilif Dahl (1958-1960), Arne Selberg (1960-1961), Axel Strøm (1961-1962), Brynjulf Ottar (1965-1967), Gunnar Øygard (1968-1969), Egil Spangen (1969-1971), Andreas Rannestad (1971-1972), Knut Schrøder (1972-1973), Per Nyborg (1973-1976), Per Schioldborg (1977-1979), Ruth Kleppe Aakvaag (1980-1984), Sigvald B. Refsum (1985), Kjell Aksnes (1986-1987), Gunnar Clausen (1988-1993), Trond Eskeland (1994-2000), Kolbjørn Hagen (2001-2006), Bjarne Hodne (2007-2012) Petter Aaslestad (nåværende leder, 2013-2018)

I forrige nummer av Forskerforum etterlyste tillitsvalgt Kristin Dæhli ved NTNU lederkandidater som representerer forbundets mangfoldige medlemsmasse. Mest påfallende er at det i løpet av forbundets historie fra 1955 til i dag kun har vært én kvinnelig leder: Ruth Kleppe Aakvaag, i perioden 1980–1984.

Les også: Få kvinner på toppnivå i forskning

– Det er slik at 90 prosent av medlemmene ikke er professorer og mindre enn fem prosent er mannlige professorer. Lederen skal representere alle medlemmer, uavhengig av stillingskategori, sektor, kjønn og alder, sa Dæhli til Forskerforum. 

Flere reagerer sterkt på den sterke mannsdominansen.

– Er likestilling noe som står på agendaen til Forskerforbundet i det hele tatt? Diskuteres det i styret, har vi en policy på det, blir det diskutert på representantskapsmøtet? Er dette overhodet viktig for Forskerforbundet? Jeg tror ikke det. Og jeg tror det er svaret på hvorfor det ikke kommer en eneste kvinne til ledervervet: Forskerforbundet har ingen bevissthet om det, sier Elisabet Ljunggren, professor ved Nord universitet. Hun er medlem av Forskerforbundet og av Komiteen for kjønnsbalanse og mangfold i akademia (Kif).

– Det kan bety at Forskerforbundet ikke har vært så opptatt av denne problemstillingen. Det er underlig med tanke på det fokuset som har vært rettet mot mangel på kvinner i topposisjoner i Norge, og særlig innen akademia, sier forskningsleder Mari Teigen ved Institutt for samfunnsforskning.

Les flere reaksjoner her. 

Årsaken til mannsdominansen kan ligge i forbundets historikk, mener Yngve Nilsen. Han er historiker og forsker ved UNI Research Rokkansenteret, og kjenner forbundet godt som forfatter av boken En sterk stilling? Norsk Forskerforbunds historie 1955–2005.

 Lønner seg ikke

– I andre profesjoner kan det å ha verv i en fagforening fremme karrieren og gjøre deg til en sentral skikkelse i profesjonen. Men for Forskerforbundet er ikke det tilfelle. En leder her må gi avkall på egen forskning og taper karrieremessig, sier Nilsen.

Les også: Støtter krav om kjønnsperspektiv i forskning 

– Å velge en yngre kvinnelig forsker som leder vil gjøre det lettere for medlemmene å identifisere seg med forbundet.

At karrierestigen i akademia er bygget opp slik, er noe Forskerforbundet selv har arbeidet for å oppnå.

– Forbundet har hele tiden strebet etter at karriere, opprykk og lønnsforbedring skal skje gjennom individuell forskning, og for at flest mulig skal ha adgang til forskning. Da følger det at å bruke mye tid på fagforeningsarbeid for en vitenskapelig ansatt gjør at man får forsket mindre og fungerer som en barriere mot at yngre forskere vil engasjere seg. Derfor er det typisk at de som har tatt toppvervet i de senere årene, har vært «mette». Og blant disse er det fortsatt flest menn, sier han.

Realistene dominerte

I Forskerforbundets første fase fra 1955 var medlemsmassen dominert av realister, stort sett fra fysikk, noe som kan forklare mannsdominansen i denne tiden.

– Senere i 80-årene strevde forbundet med å etablere seg innenfor samfunnsvitenskapelige fag. I disse fagene var det flest kvinner. Men forskerne her ville heller til NTL (Norsk Tjenestemannslag), sier Nilsen.

Fra 1990-årene hadde Forskerforbundet sterk vekst, og kjønnsbalansen blant medlemmene ble bedre. Nå har forbundet 54 prosent kvinnelige medlemmer.

– Å velge en yngre kvinnelig forsker som leder vil gjøre det lettere for medlemmene å identifisere seg med forbundet. Mange av sakene som forbundet er sterke på å ta opp, som midlertidige ansettelser, vedrører ikke de eldste medlemmene. Det var kanskje enklere å være forsker da de var unge, før eksplosjonen av midlertidig ansatte. Derfor hadde det vært greit med en som stod midt oppi forskerhverdagen nå.

Les også: Akademikerne har begynt å snakke om sex. Kanskje er det på tide at vi også begynner å snakke om makt.

Nilsen foreslår at en ny leder kunne hatt en stilling med 50 prosent forskningstid, slik at man fortsatt kunne opprettholde karrieremulighetene.

Ikke alle var professorer

Å åpne opp for en leder fra de teknisk-administrative stillingene vil øke sjansen for en kvinne, mener Nilsen. Ser man tilbake i historien, har det vært flere ledere fra denne gruppen.

– Tidligere har det vært sterke skikkelser i forbundet som har hatt administrative stillinger, selv om de gjerne også har hatt forskerkompetanse, sier han.

– Forskerforbundet var jo et forbund for vitenskapelige tjenestemenn, som det het før. Det var en gruppe som ikke bare bestod av forskere, men også av dem som hadde administrative funksjoner, sier Nilsen.

– Forbundets eneste kvinnelige leder, Ruth Kleppe Aakvaag, var en av disse, og hun minner litt om de første formennene, som Jonatan Aars og Per Nyborg. De var forskerkompetente, men ble aldri professorer, og fikk stillinger i administrativ retning.

At en leder må være en professor, er en relativt ny problemstilling i Forskerforbundet, sier Nilsen.

– Professorene ble egentlig ganske sent integrert i forbundet. Det var nærmest per definisjon de som var under professornivå, som trengte denne foreningen, for det å kunne kvalifisere seg for å bli professor var den underliggende kampsaken, i hvert fall de første tretti årene. Professoral tyngde kan være viktig i mange sammenhenger, men ikke nødvendigvis i en fagforening, sier han.

 Skulle gjerne valgt kvinne

Ole Jakob Sørensen, dosent ved Nord universitet og mangeårig tillitsvalgt i Forskerforbundet, ledet valgkomiteen ved forrige lederskifte. Sørensen forteller at kvinnelige kandidater var noe komiteen jobbet spesielt med å finne fram, både ved å headhunte egne kandidater og gjennom forslag.

– Vi hadde flere kvinner inne til intervju. Hadde vi funnet en kvinne som ellers var en likeverdig kandidat, hadde vi nok gått for det, sier han.

Det var dessuten noen av de kvinnelige kandidatene som ble utelukket fordi de ikke kunne gå ut av åremålsverv på tidspunktet for lederskiftet, opplyser han.

– At medlemsmassen består av 54 prosent kvinner, er et godt argument i seg selv for å prøve å finne en kvinne. Så handler det om kvalifikasjoner og muligheter, og så skal man jo bli valgt til slutt.

Les også: 

Mangfold overtar for kjønnslikestilling