Finn Sjues kritikk av norsk journalistikk spenner bein på seg selv.
sjue-is-the-message

Fakta

Finn Sjue
Journalistikkens uutholdelige letthet
Cappelen Damm akademisk/IJ-forlaget, 2013
164 sider
Veil. pris: kr 259

I høst fikk Finn Sjue bank på debattplass. Aktører i pressen, som Helge Øgrim i Journalisten, Dagbladet-journalister og Erik Tornes i Aftenposten kritiserte hans essay for å inneholde feil og for å mangle forståelse for dagens medier. Selv ville jeg lese hans 23 kapitler med et noe mer lektorkollegialt, empatisk blikk. Det hjalp dessverre lite.

Den psykologutdannede, pensjonerte førstelektoren i journalistikk har 40 års erfaring fra bransjen, blant annet som redaktør i Klassekampen. Essayet gir rikelig anledning til å bli bedre kjent med Sjues etos, og hans oppfatninger om journalistikk. De bærer preg av et yrkesliv som går over flere generasjoner av medium, fra tv til internett. Hans betraktninger er interessante i et historisk perspektiv, fordi de forteller noe om hvordan endringer i media kan virke på folk over tid.

Temaene som berøres, er dypt alvorlige, strukturelle og kompliserte. Det handler blant annet om kildekritikk, kommersialisering av journalistikken, redaksjoners relasjoner til sine eiere, journalisters forhold til PR- og informasjonsbyråer og de krevende utfordringene i omleggingen til digitale plattformer. Sjue mener mye om dette, og han mener det sterkt. Han påstår at han har snakket med mange journalister og mellomledere. Metoden hans er derimot alt annet enn transparent. Vi får aldri vite hvem kildene hans er, eller hvilke utvalgskriterier han baserer sine usystematiske gjennomganger av tilfeldige artikler, sjangre og redaksjoner på. Han sier noe negativt om ett nyhetsoppslag her, og fremhever én kommentator som bra der – sjelden med noen fyllestgjørende faglig begrunnelse. Han referer derimot ukritisk fra psykologipensum i 1964, som om ingenting har skjedd i psykologien på et halvt århundre.

Det er ikke journalistikken som er essayets poeng, det er Sjue.

Gjennomgående gjør Sjue seg skyldig i det han er mest kritisk til i media. Blant annet kritiserer han den manglende kildekritikken, mens han holder sine egne kilderelasjoner skjult. Han advarer mot den nye frykt-journalistikken, mens han svartmaler situasjonen i pressen og sier at han er redd. Han skriver at «overdrivelsene er flere enn mange», men unngår å se hvordan han selv overdriver. Ved å ha journalistikk i tittelen, for så å fyre løs mot det han kaller «den florlette» delen av den, ignorerer han brorparten av norsk journalistikk. Den som ikke skriker så høyt, men som er ganske lavmælte, balanserte artikler og innslag lagd av hardt arbeidende journalister og redaktører.

Til Sjues og forlagets forsvar kan det innvendes at dette er et essay. Det skal være litt løsere i formen, med kraft i argumenter som kan peke i én retning. Men jeg mister fort interessen for Sjues resonnement. Dette er ingen refleksjon som løfter kritikken av journalistikken til et avgjørende nivå. Det er en moralistisk pekefinger i bokform, basert på Sjues moralisme, meninger og erfaringer alene. Det er ikke journalistikken som er essayets poeng, det er Sjue.

Jeg tror motivene er edle, og jeg deler flere av førstelektorens oppfatninger. Nettopp derfor gjør dette essayet meg trist. Det er synd at en erfaren og engasjert fagmann som ham, og et forlag som burde hatt råd til å gå noen runder til, ender opp med å behandle så viktige temaer med en så uutholdelig letthet.