Men det skjer ikke uten at forskerne og institusjonene bidrar til å skape slikt press.
742115.jpg
Torkel Brekke mener forskerne ikke må fratas ansvaret for åpen tilgang til forskning. Han har ledet arbeidet med forslag til nasjonale retningslinjer for open access.

Fakta

  • Open access, eller åpen tilgang, innebærer at vitenskaplige publikasjoner gjøres fritt tilgjengelig på internett. Forfatter eller opphavsmann beholder opphavsretten til publikasjonen, men gir brukere tilgang til fullteksten uten å forlange vederlag.

Kilde: Store norske leksikon

OPEN ACCESS: Rektor Ole Petter Ottersen skriver i et innlegg i Forskerforum 14. november om Brekke-utvalgets anbefalinger til regjeringen om åpen tilgang til forskningsartikler. Han viser til egen forskningshverdag for å illustrere at dilemmaene ved valg av publiseringskanal, er noe som angår alle forskere som ønsker å publisere sine resultater i gode tidsskrifter. Ottersen mener imidlertid utvalget starter i feil ende fordi vi fokuserer for mye på å lage insentiver for å styre forskernes publisering. I stedet burde vi konsentrert oss om de store forlagene, mener han, fordi det er disse som sitter med nøkkelen til å endre tidsskriftene til åpen tilgang.

LES OGSÅ:

Vi er helt enige i at man trenger press mot forlagene, og dette var en viktig del av våre diskusjoner. Hvordan få forlagene til å endre seg? Noen av våre mest sentrale forslag handler nettopp om det. Vi mener for eksempel at det er avgjørende å bli bedre koordinert i forhandlinger om avtaler med forlagene. Dette krever solidaritet og samarbeid på tvers av institusjoner og nasjonale grenser. Vi oppfordrer forskningsutførende og forskningsfinansierende institusjoner til å signere The San Francisco Declaration On Research Assessment (DORA) og endre sine evalueringsprosesser og -retningslinjer i tråd med intensjonene i DORA.

Det blir kunstig å tenke at man skal begynne i den ene eller den andre enden i omleggingen til åpen tilgang.

Vi er altså tydelige, mener vi, på hvordan vi kan presse på for å endre forlagenes praksis. Store, internasjonale forlag som Elsevier har uttrykt bekymring om våre forslag til oss hele veien i prosessen, og de har møtt opp i Oslo for å forklare sin side av saken. Forlagene har selvsagt også anledning til å levere høringssvar, noe de har benyttet seg av.
Vi er ikke enige med Ottersen i at våre forslag om å gi insentiver til å publisere åpent er en trussel mot forskernes akademiske frihet. Insentiver brukes hele tiden, også overfor forskere. Publiseringsindikatoren er for eksempel et insentiv for å påvirke publiseringsatferd, og indikatoren blir av og til endret for å styre hvor vi sender manusene våre. Fra 2015 ble det således innført et nytt element i publiseringsindikatoren for å bidra til å nå et politisk mål om økt internasjonalt samarbeid. Vi foreslår å innføre en lignende faktor for å stimulere til økt grad av åpen publisering, og ser ikke at en slik faktor er mer radikal enn de andre elementene i publiseringsindikatoren. Så kan man like eller ikke like denne type indikatorer, men det blir en annen sak. I vår gruppe hadde vi diskusjoner om hvorvidt vi burde anbefale å fjerne hele nivåinndelingen, og mange av oss mener det er gode argumenter for å tenke i den retningen.

Ottersen viser til akademisk frihet og skriver at forskersamfunnet ikke er stedet å starte hvis vi skal ha en rask bevegelse mot åpen tilgang. Vi tror imidletid ikke det er riktig å frata forskerne individuelt ansvar. Ja, akademisk frihet er viktig. Men et fullverdig begrep om akademisk frihet må ha akademisk ansvar som en viktig dimensjon. Forskere som er betalt med offentlige midler har selvsagt et ansvar for å gjøre sine resultater tilgjengelige for alle som kan ha nytte eller glede av dem. Det akademiske ansvaret gjelder både forskersamfunnet som helhet og den individuelle forsker. Ved tradisjonell akademisk publisering gir vanligvis forfatterne fra seg de fleste av rettighetene til forlaget. Dette gir begrensninger for hva som tillates av spredning og gjenbruk av forskningsresultater. Åndsverksloven regulerer de ideelle rettighetene, som ikke kan overføres, men retten til eksemplarfremstilling er som regel en eksklusiv rett som forlaget forlanger for å publisere. Vi mener at det å låse inn offentlig finansiert kunnskap er en større trussel mot akademisk frihet i egentlig forstand enn innføring av insentiver for åpen publisering med de konsekvenser det eventuelt har for forskerne.

Kan vi skade sårbare nasjonale tidsskrifter og forlag uten at det er vår intensjon?

Vi mener dermed det blir kunstig å tenke at man skal begynne i den ene eller den andre enden i omleggingen til åpen tilgang. Ja, vi må presse forlagene, men det skjer ikke uten at forskerne og institusjonene bidrar til å skape slikt press. Vi må arbeide lokalt på den enkelte institusjon, så vel som nasjonalt og overnasjonalt. Så er det også viktig å lytte til stemmene som er bekymret for hva som vil skje i overgangsperioden. Vil det for eksempel bli rift om lokale midler til åpen publisering? Vil vi åpne for nye og uheldige økonomiske modeller? Kan vi skade sårbare nasjonale tidsskrifter og forlag uten at det er vår intensjon?

Det er naturlig å lese Ottersens innlegg som en smakebit på UiOs høringssvar til rapporten vår. Det er kommet inn i underkant av 150 høringssvar, og vi gleder oss til å lese dem, sette oss inn i de forskjellige reaksjonene, og ta debatten et hakk videre. Det er svært viktig at høyt profilerte akademiske ledere som Ottersen støtter målene våre, selv om det ser ut til å være visse uenigheter om midler.

 

Denne artikkelen er endret etter først å ha blitt publisert i en annen versjon.