Trenger Norge et eget kvinnehistorisk arkiv? Ja, mener bibliotekdirektør. Nei, mener riksarkivaren.

Fakta

  • et nasjonalt forvaltningsorgan under Kunnskapsdepartementet, med tilhold til i Bergen
  • Norges kontor for internasjonale program og tiltak innenfor utdanning
  • har ansvar for å profilere Norge som et attraktivt samarbeids- og studieland, drive informasjonsarbeid, rådgivning og utredning

– Dette må da være et gunstig tidspunkt for å ta initiativet til et kvinnehistorisk arkiv? Statsråd Solveig Horne har jo nettopp lagt fram en ny likestillingsmelding. Vi må kjenne historien skal vi kunne speile nåtiden og gi en retning for framtiden.

Tove Pemmer Sætre er pensjonert biblioteksjef ved Høgskolen i Bergen og nå leder av Bergen kvinnesaksforening. Hun hadde gjerne sett at Norge omsider fikk et eget kvinnehistorisk arkiv, slik de andre nordiske landene allerede har hatt lenge. (Se også artikkelen Fragmentert norsk kvinnehistorie fra Forskerforum nr. 8/15.)

– Men for å få til det må ulike miljøer jobbe sammen, det må finnes penger, og det må være noen som ønsker dette veldig sterkt, sier hun.

– Ulike aktører må med

Det er Maria-Carme Torras Calvo, direktør ved universitetsbiblioteket ved Universitetet i Bergen, helt enig i.

– Vi er avhengige av ulike aktører om vi skal kunne etablere et kvinnehistorisk arkiv. Først og fremst må vi selvfølgelig forankre det i det nasjonale arkiv- og bibliotekmiljøet, men det bør skje i tilknytning til et forskningsmiljø, for eksempel på et universitetsbibliotek. Og så må vi få med de ulike foreningene som jobber med kvinners rettigheter og spørsmål om likestilling.

Og ja, et slikt arkiv kunne gjerne legges til Bergen, mener både Sætre og Torras.

– Det ville vært veldig verdifullt for forsknings-, utdannings- og formidlingsformål. Vi har allerede et godt forskningsmiljø her i kraft av Senter for kvinne- og kjønnsforskning, sier bibliotekdirektøren.

– Og kvinnehistorie er et felt som står sterkt her i byen, takket være pionerer som historiker Ida Blom og Elisabeth Aasen, sier Sætre.

– Eget arkiv overflødig

Planene om et eget arkiv er imidlertid foreløpig bare ønsketenkning, for så langt har ingen tatt initiativ til å samle det som finnes av kvinnehistorisk materiale.

Riksarkivar Inga Bolstad er da heller ikke sikker på at det er nødvendig med en egen institusjon.

– Jeg opplever at et fysisk nasjonalt arkiv rettet inn mot enkeltgrupper hører til en mer analog tidsalder. Før måtte du oppsøke en institusjon for å se hva de hadde, mens nå kan vi digitalisere materialet og gjøre det kjent gjennom en arkivportal.

Bolstad ville derfor heller foreslå å opprette et nettverk hvor flere institusjoner er med på å gjøre kvinnehistorisk materiale mer synlig.

– Her i Riksarkivet har vi for eksempel arkivet til Norske kvinners sanitetsforening, som utgjør hele 200 hyllemeter. Vi har også 50 hyllemeter fra Norges bondekvinnelag, 25 hyllemeter fra Norges kvinne- og familieforbund (tidligere Husmorforbundet) og 2 hyllemeter med Islamsk kvinnegruppe Norge.

Og likevel:

– Men hvis ingen har et overordnet ansvar, hvem skal da kunne vite hva som mangler av materiale?

– Nei, det kan du si. Det er sikkert ting som mangler. Men i første omgang er nok det viktigste å finne ut hva som finnes.

På gang i 1970-åra

Bibliotekdirektør Torras er derimot ikke enig i at fysiske samlinger hører en svunnen tid til.

– Selvfølgelig skal materialet gjøres tilgjengelig digitalt. Men forskere ønsker jo å se og ta i det aktuelle materialet, ikke bare å få det opp på en dataskjerm.

Det var interessant nok noe på gang allerede i 1970-åra.

– Jeg snakket med folk fra spesialsamlingene her hos oss. De kunne fortelle at det var et prosjekt i 1970- og 1980-åra, «Dokumentasjonstjenesten for kvinner», der man jobbet med å lage en kvinnehistorisk kortkatalog. Det var med andre ord ikke snakk om å samle arkivmateriale, men de innhentet bibliografisk informasjon fra nasjonale og internasjonale publikasjoner og systematiserte det i en kortkatalog. Denne kortkatalogen finnes faktisk ennå i magasinet vårt.

Bergen kvinnesaksforening har eksistert siden stemmerettskampen i begynnelsen av forrige århundre. De har allerede levert mye av sitt arkivmateriale til Bergen byarkiv.

– Der finner du møtereferater og protokoller, plakater og løpesedler. Jeg har selv vært og bladd i mye av det, sier Sætre.

Og skulle noen på nasjonalt nivå ta initiativ til et kvinnehistorisk arkiv, stiller kvinnesaksforeningen gjerne opp.

– Vi sitter på mye kunnskap og kompetanse om feltet, og kunne nok også ha bidratt med noe arbeidskraft, lokker den tidligere biblioteksjefen.