Publisert 9. september 2013 kl. 09:49
– Svaret er ikke bare mer penger. En ny regjering bør prioritere å skape bedre arbeidsdeling, rolledeling og faglig konsentrasjon både i utdanning og forskning, sier Sveinung Skule.
– Samtlige partier har en velutviklet politikk med gode ambisjoner
– Høyere utdanning og forskning, selve inngangsbilletten til kunnskapssamfunnet, har så å si vært fraværende som debattema, sier Ole Petter Ottersen.
– Jeg tror neppe vi vil se dramatiske omlegginger av politikken for høyere utdanning og forskning, sier Sveinung Skule, direktør ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU). Som både aktør i og observatør av det norske forskningsfeltet, mener han de politiske blokkene har en relativt samstemt politikk.
– Politikken for forskning og høyere utdanning er preget av større enighet enn mange andre politikkområder. Selv om borgerlig side er mer positiv til private aktører, har vi ikke sett den samme typen ideologiske og til dels ideologiserte debatter som vi ser innenfor skole, helse og samferdsel. Der er det ganske store ulikheter i synet på hvilken rolle private og kommersielle aktører bør spille, og hvor det er mye mer konkrete diskusjoner om virkemidler og finansieringsordninger, sier Skule.
Ambisjoner med fallhøyde
Han får støtte av Forskerforbundets leder Petter Aaslestad. Fagforeningen for over 18 000 arbeidstakere innen forskning og utdanning har stilt alle de politiske partiene spørsmål om deres politikk på feltet.
– Svarene viser at samtlige partier har en velutviklet politikk med gode ambisjoner. Opposisjonspartiene fremstår likevel som de mest ambisiøse. Hvis de inntar regjeringskontorene senere i høst, vil vi kontinuerlig minne dem om at ambisjonsnivået også skal realiseres i det virkelige liv, sier Aaslestad.
Ambisjonsnivå skaper også fallhøyde, påpeker Sveinung Skule. Han mener de borgerlige partiene har skapt forventninger om betydelig økt satsing på forskning og høyere utdanning.
– Hvis det blir regjeringsskifte må de sørge for en ganske kraftig budsjettøkning, ellers vil de få problemer med troverdigheten. De borgerlige lover mer til fri forsking, og samtidig økt satsing på næringsrettet forskning og innovasjon. Skal de leve opp til forventningene må det derfor mye penger til. Et spenningspunkt er hva som vil skje med langtidsplanen for forskning, dersom det blir regjeringsskifte. Det knytter seg en del forventninger til langtidsplanen, men Høyre har vært ganske lunkne, sier Skule med henvisning til den rødgrønne regjeringens sterkeste kort i forskningspolitikken: En langtidsplan etter inspirasjon fra samferdsels- og forsvarsfeltet som skal bidra til åpenhet om prioriteringer og langsiktig planlegging.
Laber forskningsvalgkamp
Skule mener det ellers har vært presentert få konkrete grep for forskning og høyere utdanning i valgkampen. Nærmest som forventet.
– Det har som vanlig ikke vært stor oppmerksomhet om forskning og høyere utdanning, annet enn i generelle formuleringer på overordnet nivå. Partiene har i liten grad vært konkrete i de få tema-møtene som har vært om forskning og høyere utdanning. Som på mange områder blir det for mye snakk om hvor mye penger som skal brukes og når treprosentsmålet skal nås (målsettingen om at Norge skal bruke tre prosent av BNP på forskning. Red. anm.), og for lite om hvordan de skal brukes.
Heller ikke rektor ved Universitetet i Oslo er spesielt imponert over valgkampen. Ole Petter Ottersen irriterer seg over bruken av begrepet «kunnskapssamfunnet», uten at det er definert eller at veien til et kunnskapssamfunn er staket ut.
– I valgkampen har «kunnskapssamfunnet» blitt et mantra over hele det politiske spektrum. Ordet er brukt igjen og igjen av i de ukene valgkampen har stått på. Det er vanskelig å forstå hvordan dette har kunnet skje uten at politikerne er blitt utfordret på hva som skal til for å komme dit – altså til kunnskapssamfunnet, sier Ottersen.
– Høyere utdanning og forskning – selve inngangsbilletten til kunnskapssamfunnet – har så å si vært fraværende som debattema. Med sorgløshet og letthet har politikerne kunnet benytte seg av mantraet uten å måtte forplikte seg, legger han til.
Få visjonære politikere
Petter Aaslestad i Forskerforbundet peker også på at «kunnskapssamfunnet» ofte settes i sammenheng med skolevesenet, og at høyere utdanning glemmes.
– Det er få politikere som våger seg på visjonære formuleringer om forskning og utdanning og fremtidens kunnskapssamfunn. I valgkampen har det vært mye snakk om å skape en bedre skole med gode lærere. Men hvor kommer de gode lærerne fra? Bedre skole fordrer gode universiteter og høyskoler. Den koblingen har jeg savnet. Rekruttering til akademia og lønnsforholdene i høyere utdanning og forskning har ikke fått særlig oppmerksomhet. Lærenes lærer må få en status og en lønn som står i forhold til den sentrale posisjonen de har for å undervise fremtidens akademikere, sier Aaslestad.
– Hva mener du neste regjering bør prioritere innen forskning og høyere utdanning?
– Det første den neste regjeringen må ta fatt på er en ny stortingsmelding om utdanningskvalitet. Det er ti år siden kvalitetsreformen ble innført, og til tross for dette er frafallet like stort og gjennomstrømmingen like dårlig som i 2003. Det var også en forutsetning fra Stortingets side at reformen ikke skulle gå på bekostning av tid til forskning og utvikling og undervisning. Men alle rapporter som har forsøkt å undersøke dette har konkludert med at tiden til kunnskapsutvikling har blitt svekket. Forskerforbundet mener derfor at dette arbeidet må få topp prioritet av neste regjering.
Krever endring av finansieringsmodell
Både Sveinung Skule og Ole Petter Ottersen peker på at selv om økte budsjetter er viktig, er det langsiktig planlegging som er et av de mest avgjørende grepene for sektoren.
– Økt langsiktighet er viktig for alle som driver med forskning, det bør stå høyt på prioriteringslisten. Svaret er ikke bare mer penger. En ny regjering bør prioritere å skape bedre arbeidsdeling, rolledeling og faglig konsentrasjon både i utdanning og forskning, sier Skule.
Ottersen mener ett av de viktigste grepene vil bli å gå løs på måten universitets- og høyskolesektoren er finansiert. Regjeringen har nylig satt ned et utvalg som skal vurdere finansieringsmodellen. Det arbeidet bør føre til endringer, mener han.
– Finansieringsmodellen bør endres og den resultatbaserte omfordelingspotten bør styrkes betydelig. Det kan bidra til å dyrke frem enda flere sterke fagmiljø som kan hevde seg internasjonalt, sier Ottersen og understreker at de lange linjene er avgjørende uansett hvilken regjering Norge får.
– Jeg håper den nye regjeringen – uansett hvilken farge den måtte få – vil arbeide med en lang tidshorisont. Da vil den se at en satsing på forskning og utdanning er en gyllen mulighet for Norge.
