Av Ragnhild Øien Guldvog og Hans Erik Næss
Publisert 5. november 2015 kl. 11:39
Av Ragnhild Øien Guldvog, Scholars at Risk Norway, og Hans Erik Næss, Westerdals Oslo ACT
Hva hadde du gjort om mora di ble avhørt, trakassert og truet hver gang du åpnet kjeften? Det var situasjonen for Radwan Ziadeh. På grunn av at han som syrisk intellektuell utfordret myndighetenes tvilsomme syn på menneskerettigheter i forbindelse med opprøret i 2011, ble hverdagen etter hvert så alvorlig at han måtte flykte. Som en av over 2000 akademikere som har fått hjelp av Scholars at Risk (SAR) siden nettverket ble etablert i 1999, derav en rekke av dem i Norge, lever nå Ziadeh en trygg tilværelse som forsker ved Institute for Social Policy and Understanding (ISPU) i Washington D.C, USA.
Dessverre viser den syriske flyktningkrisen at ikke alle er like heldige som Ziadeh, til tross for at Scholars at Risk er aktive ved mer enn 340 universiteter og høgskoler i 36 land. Rapporten Free to Think fra 2015 viser at antall akademikere som blir plaget, først og fremst av politiske grunner, øker kraftig. Så mange som 333 angrep på akademisk frihet i 65 land mellom januar 2011 og mai 2015 er blitt avdekket. Samtidig brutaliseres midlene for å bringe systemkritikere til taushet. Den anerkjente arkeologen Khaled Al-Asaad ble i 2015 myrdet av terrorgruppen IS da han forsvarte de uvurderlige Palmyra-ruinene. Andre blir fengslet, får det hemmelige politiet på døra, eller rett og slett forsvinner. Familier og barn må leve med usikkerhet og i frykt fordi myndighetene, eller andre mektige samfunnsaktører, mener pappa eller mamma bruker sin kunnskap på feil måte.
Universiteter og høyskoler har i den store sammenhengen liten påvirkningskraft på denne utviklingen, selv om SAR-nettverket øver press gjennom politiske kanaler og tilbyr rettshjelp i tillegg til å støtte forskerflyktninger økonomisk. Tilsluttede partnere kan også støtte andre institusjoner uten å ta hele ansvaret selv. Et eksempel er #AmsterdamBound, den aktuelle SAR-kampanjen for å hjelpe en irakisk arkeolog som lever i skjul, også han på grunn av trusler fra IS. Han er tilbudt en stilling ved University of Amsterdam, men mangler midler til å ta med seg familien til Nederland.
I fraværet av politiske muskler har vi noe annet som er svært viktig i dagens informasjonssamfunn: evnen til å lytte. På den kommende konferansen «International Partnership in Academia – an Ethical Challenge?» på Universitetet i Oslo 12-13. november 2015 vil noen av akademikerne som er i Norge i regi av den norske SAR-avdelingen fortelle sine historier. Sammen med en rekke prominente deltagere, blant annet UiOs rektor Ole Petter Ottersen og Tora Aasland, leder av den norske UNESCO-kommisjonen, vil vi bruke denne lytteevnen til å videreformidle budskapene deres og diskutere fremtidige løsninger.
Les også: Krigen mot terror kjempes på universitetene.
Vi vektlegger dette fordi slike rom for samtale berører essensen av hva akademisk frihet er. I boken Who’s Afraid of Academic Freedom? fra 2014, redigert av Akeel Bilgrami og Jonathan R. Cole, understrekes det at det ikke nødvendigvis handler om å erstatte myndighetenes sannhet med en annen. På lik linje med andre friheter kan også akademisk frihet misbrukes, både i forelesningssalen så vel som i det offentlige rom. Snarere er denne friheten nødvendig for akademikere slik at de kan oppsøke andre friheter. Det dreier seg ikke bare om å kunne si sin mening, men å argumentere for dem med bruk av vitenskapelige og intellektuelle metoder, uten å være bundet av sine finansielle støttespillere eller institusjonelle tilhørigheter.
Høyere utdannelsesinstitusjoner skal i prinsippet være garantister for dette. I den norske universitets- og høyskoleloven fra 2007 pålegges institusjonene å fremme og verne akademisk frihet. Men heller ikke akademiske institusjoner i Europa, kontinentet som til stadighet påberoper seg å være opplysningsidealenes trygge havn, er immune mot press. Forskningsprosjektet SAFE (Safeguarding Academic Freedom in Europe), som ledes av forskere ved University of Lincoln og som legger frem sine seneste funn på konferansen, har tidligere vist at Danmark gjorde en slett jobb med å sikre denne friheten.
Hva som er akademisk frihet i praksis, er det også uenighet om i Norge. Mellom 2009 og 2013 pågikk det en til dels temperaturfylt debatt med professor Rune Slagstad i spissen om retten til å kritisere forskningens rammevilkår ved daværende Høyskolen i Oslo. Høsten 2015 rykket en forsker ved Universitetet i Oslo ut i mediene fordi han følte at hans frihet til å diskutere på sosiale medier var begrenset fra ledelsens side. Andre land har ulnere rettigheter og enda svakere vern. I mange tilfeller dreier det seg om indirekte press gjennom kutting i budsjetter, utidige føringer for forskning, eller politisk innblanding i utdanningsinstitusjonenes studietilbud.
Konsekvensene er uansett alvorlige. I juni 2015 arrangerte Southern African-Nordic Centre for Academic Cooperation (SANORD) sin årlige samling ved Universitetet i Bergen. Der understreket professor John Higgins, som i 2013 utga boken Academic Freedom in a Democratic South Africa, at det gjensidige forholdet mellom sosioøkonomisk utvikling, demokrati og kunnskapsspredning er helt avgjørende for at Sør-Afrika skal vokse som velferdssamfunn.
Vi vil derfor oppfordre norske utdanningsinstitusjoner til å ta større del av det globale ansvaret for akademisk frihet. Universitetene i Tromsø, Trondheim, Oslo og Agder er blant dem som til nå har tatt imot 10 forskere på 17 ettårige opphold, men det er mange igjen på listen over norske SAR-medlemmer. Og det haster, noe den nylig igangsatte SAR-kampanjen «A Future for Syrian Scholars» viser. Hvis truslene øker enda mer, kan det i verste fall ikke være noen igjen til å undervise i enkelte fag, i enkelte land. Det fratar morgendagens voksne muligheten til å tenke kritisk om makt og myndighet, og å vende systemet mot dem som bruker det til å begå overgrep.
