Av Ragnhild Fjellro
Publisert 10. april 2015 kl. 14:58
«Vi er nå i ferd med å lære oss det språket Gud brukte da han skapte verden.» Det sa Bill Clinton da tidsskriftene Science og Nature lanserte «det menneskelige genom», det vil si vårt totale arvemateriale. Hvis vi kan stryke hans pompøse bruk av Gud, kan jeg, etter å ha lest boka Mendels arv, være tilbøyelig til å følge ham. Dette er skapelsens språk.
Det er forresten biologen Dag O. Hessen som siterer Clinton. Sammen med biolog og tidligere forlagsredaktør Thore Lie og biolog Nils Chr. Stenseth er han redaktør for antologien. Den består av 17 artikler, fordelt på tre deler, skrevet av 21 bidragsytere. Så godt som alle har naturvitenskapelig bakgrunn.
Boka starter i byen Brünn i Tsjekkia i 1865. Der viste munken Gregor Johann Mendel hvordan hans krysningsforsøk av erteblomster kunne få oss til å forstå hvordan karaktertrekk går i arv. Nesten ingen hørte på ham, og det skulle gå tretti år før hans funn ble anerkjent som et paradigmeskifte. Det markerte en ny tidsregning for biologien, medisinen og landbruket. Det er denne nye tidsregningen boka hovedsakelig handler om.
Den første delen, Grunnlaget, starter med Mendels biografi, før vi presenteres for grunnleggende kunnskap om samfunnets forståelse av arvelighet og genbegrepet opp gjennom historien. Bokas andre del, Innsikten, tar for seg mekanismene bak arvelige forandringer, og utviklingen av en bedre forståelse for det genetiske grunnlaget for variasjon, mangfold og dannelse av nye arter. Bokas siste del, Anvendelsene, går tydeligere inn i aktuelle, ofte kontroversielle, problemstillinger knyttet til genteknologi. Kapitlene holder gjennomgående et høyt faglig nivå. Selv om noen er svært fagspesifikke og detaljerte, og dermed mer krevende å lese, så er det imponerende godt formidlingsarbeid.
Utover den faglige kvaliteten er det særlig tre grep som kan forklare den vellykkede formidlingen. For det første er artikkelforfatterne ofte personlige. Professor i genetisk medisin, Dag Undlien, forteller for eksempel om hvordan det gikk da han sendte inn sin blodprøve og fikk sitt genom kartlagt. Gjennom fortellingen får han forklart hva sekvenseringsteknologi består i, og hva man kan – og ikke kan – finne ut av det. Slik berøres universelle etiske utfordringer både knyttet til privatpersoner (vil jeg, og familien min, virkelig vite om jeg har noen arvelige sykdommer?), og til en videre samfunnskontekst (ønsker vi et sorteringssamfunn der man skal kunne velge bort fostre på bakgrunn av det som oppdages?).
Det andre grepet består i at artiklene sjelden går av veien for å berøre konflikter. De tar for eksempel utgangspunkt i en kompetent, men subjektiv oppfatning som strider mot andre oppfatninger. Et eksempel er professor Thomas F. Hansens kritikk av programmet Hjernevask: «Når Eia, Ihle og deres eksperter refererer til arvelighet i menneskelige trekk, så er det basert på konkrete statistiske estimater, men jeg mener deres tolkninger av disse estimatene og de implikasjonene de trekker fra dem er til dels grovt feilaktige», skriver han, før han gjør rede for den historiske, biologiske forståelsen av arvelighet, og begrunner sin kritikk av statistisk genetikk og arvelighet.
Generelt dreier det seg om faglige uenigheter og intriger i akademia helt tilbake til Mendels tid, men også om aktuelle samfunnsdebatter. Dette er bokas tredje grep; temaene er relevante for folk. Det kan dreie seg om genmodifisert mat, kreftforskning, oppbevaring av genetisk informasjon og personvern – og hva vet menigmann egentlig om genetikk? Dette har Rebecca Bru Carvers forsket på. Hun undersøker hvordan media og skolen formidler kunnskap om genetikk, og viser at publikums forståelse av gener ikke er like deterministiske som noen kritikere har fryktet. Ikke desto mindre er det «behov for en bedre forståelse av samspillet mellom gener, personlig atferd og miljø».
Det er særlig her jeg oppfatter at boka åpner for at skapelsens språk har en videre betydning enn slik Clinton forstod det. Der Clinton lot Gud få et språk gjennom formler og modeller som beviser og illustrerer gener og arv, forstår jeg skapelsens språk som et samspill mellom biologi, individualitet og kultur. For selv om ytterst få av bokas bidragsytere har samfunnsvitenskapelig eller humanistisk fagbakgrunn, viser flere av bidragene med all tydelighet at arvelighet og genetikk slett ikke kan isoleres fra resten av mennesket, fra miljø eller kultur. Snarere tvert imot. Som helhet forfekter boka at antagelsen om at genene i seg selv har en deterministisk makt over mennesket, er en potensielt destruktiv forenkling. Slik viser Mendels lov tegn til å åpne opp for langt mer mangfoldig og tverrfaglig forståelse både av natur, kultur og mennesket.
