Av Ragnhild Fjellro
Publisert 11. november 2019 kl. 11:52
Det høres urimelig krevende ut: å få noe til å gro langt ute i havgapet, med sterke vinder, rasende hav og saltvann som står oppetter husveggen. Ikke desto mindre maktet mange å dyrke matvekster, prydbusker og til og med trær på de 208 fyrene langs norskekysten. Det var i den perioden det bodde familier på fyrene, fra rundt midten av 1800-tallet. Fyrene er i dag avfolket, og de fleste av fyrstasjonene er automatisert eller omgjort til «tørnstasjoner» der fyrvokterne jobber turnus. Kan det likevel finnes rester av gamle hagebruk?
Per Arvid Åsen
Hagebruk og hagevekster på 101 norske fyr
Cappelen Damm, 2019
313 sider
Veil. pris: kr 499
Per Arvid Åsen, botaniker og førstekonservator ved Naturmuseum og botanisk hage, Universitetet i Agder, stilte seg dette spørsmålet sammen med botanikerne Dagfinn Moe og Per Harald Salvesen ved Universitet i Bergen. I perioden 2002–2004 gikk de i gang med en kartlegging av hagebruk på fyr på Vestlandet, Sørlandet og i Nordland. I dette forprosjektet fant de mye «det hastet å få dokumentert», noe som ser ut til å være grunnen til at Åsen, sammen med sin kone Elisabeth Goksøyr Åsen, besøkte flere fyrhager fra 2016 til 2018. Utvalget på 101 fyr er basert på forventningene om hva man ennå kunne finne av kulturplanter, og på fyrenes tilgjengelighet. Dokumentasjonen i denne praktboken er imponerende, men hvordan fungerer presentasjonen i bokform?
Som en samlende faghistorie om norske fyrs hagebruk har den noen begrensninger. De ligger i det sparsomme forordet, der vi nærmest i stikkordsform får vite om vilkår og utførelsen av selve feltarbeidet. Så følger et mer oppsummerende kapittel med mer generelle oversikter over funn som er gjort. Også dette er svært kort og noe innforstått. Det indikerer at bokens intensjon nok ikke er å gi samlende fagrefleksjoner over funnene som helhet, men snarere å ha sin styrke i arkiveringsarbeidet. Det har den da også.
Boken kommer raskt til de enkelte fyrene. Reisen starter ytterst i Oslofjorden, på Torbjørnskjær fyrstasjon, og ender på Bøkfjord fyrstasjon ved Kirkenes. Hvert besøk er beskrevet på én–fem sider. Her gis detaljerte innblikk i det som er gjort av funn av gamle hagevekster, bærbusker, trær, medisinplanter og kjøkkenhager, i en form som ligner reisedagboken. Samlet fant forskerne 30 typer grønnsaker/krydderplanter, sju arter frukttrær og ni ulike bærbusker. Men kanskje ønsket enda flere seg noe pent å se på, siden det ble observert 170 forskjellige prydplanter. De vanligste var ulike liljer, men de fant også kaprifol, gullrips og eføy – blant andre. Boken byr på mange oppramsinger av ulike planter. Slik opprettholder den et rikt detaljnivå, men står også i fare for å bli kjedelig. Forfatteren lykkes derimot ganske bra med å løse opp i formen ved også å fortelle om de ulike bygningene og deres bruksområde, nevne familier som har bodd på fyrene, og fortelle om hvordan noen fikk husdyr fraktet over. Det fantes blant annet fjærkre, sauer og kuer, og man måtte ofte sikre fôret så det ikke blåste til havs. Slike historier gir dynamikk og energi.
Samlet ser boken ut til å være greit egnet som et arkiv for fagfolk innen botanikk, kyst- og landskapshistorie, men den vil nok også slå godt an som oppslagsbok hos lokalhistorisk interesserte lesere gjennom sitt rike bildemateriale og sine lettfattelige tekster. Som en bok for en allment interessert leser, er den noe monoton å lese fra perm til perm, gitt den forutsigbare formen.
